Det som nå skjer i Ap er alene grunn god nok til at de ikke bør styre landet.
Det er ikke rent lite spektakulaert det som for tiden skjer i Arbeiderpartiet. Som på sett og vis ser ut til å implodere. Der de svaert så omtalte varslersakene som omhandler nestleder Trond Giske spiller en sentral rolle. Jeg tror imidlertid at Aps problemer stikker langt dypere enn at man har en nestleder som åpenbart ikke har skikket seg.
Noe han «beklaget sterkt» allerede før jul. Det er neppe nok. Og det er neppe tilstrekkelig at Giske blir «fritatt» på permanent basis. Hvilket han må. Selv om det han er anklaget for viser seg å ikke vaere lovstridig. Men så må det heller ikke vaere kriminelt for at det skal få konsekvenser. Saerlig ikke i politikken, der én egenskap er viktigere enn alt annet: Tillit.
Tillit er viktig for alle, men først og fremst politiske partier. Det er en grunn til at man er tillitsvalgt. Personer blir valgt til roller i partier fordi de har tillit i partiet. Som igjen gjør at man får tillit i folket. Da blir man fort folkevalgt.
Ved valget i september gikk Ap til valg på å styre landet. De ba om tillit fra folket til å lede landet. Det fikk de ikke. Siden har det gått bratt utforbakke. Det som nå skjer i Ap er alene grunn god nok til at de ikke bør styre landet. All den tid man bør ha evne til å styre seg selv før man styrer et land.
Samtidig er det helt vesentlig å påpeke at politikk og det indre liv i et parti slett ikke er en oppvisning i rørende enighet, hallelujastemning og alle tar hverandre i hendene og holder. Som de synger om i Ap. Men at det går helt over styr, som det gjør i dag, gjør at problemene for Ap er langt større enn Giskes dameeskapader. Forsøksvise eller ei.
Ap har vaert landets største parti fordi det har representert store masser. Som kanskje ikke finnes på samme måte i dag, gitt at samfunnet er noe mer fragmentert enn på Aps storhetstid. Organisasjonsgraden har – samlet sett – vaert fallende siden begynnelsen av 1990-tallet, til under halvparten i dag. LOs andel av de totalt sysselsatte er 24 prosent (eller 49 prosent av de organiserte). At Aps bånd til fagbevegelsen blir stadig svakere, slik mange hevder, og at fagbevegelsen blir mindre, er ingen god kombinasjon.
Hva er fagbevegelsens fanesak? Nokså elementaert: Arbeidstakernes rettigheter. Like etter valget lekket det ut at arbeidsmiljøet blant de ansatte i Aps stortingsgruppe var mildt sagt dårlig. VG kunne nylig publisere en rapport fra rådgiverne der det heter at «Det er en svaert alvorlig fortelling om et ekstremt dårlig arbeidsmiljø som avdekkes gjennom denne gjennomgangen av valgkamparbeidet», at det var «total mangel på tillit til rådgiverne og mangel på respekt for rådgiverne fra valgkampledelsens side», at medarbeidere har gått på do for å gråte og at det er en truende og fryktbasert ledelse. Om Giske skrives følgende: «Han var vanskelig å forholde seg til. Faglige råd ble ignorert, faglige innvendinger var uønsket, bestillinger gikk til flere rådgivere samtidig uten at de visste om hverandre, det ble forventet at rådgivere skulle jobbe døgnet rundt, syv dager i uka».
Jo visst hevdet Haakon Lie at Ap slett ikke er en søndagsskole, men hvis det er fnugg av sannhet i den nevnte rapporten, er det betimelig å spørre seg om et parti som tilsynelatende ikke er i stand til å ta vare på egne ansatte skal kunne stå på arbeidstakernes side.
Hvis et parti legger for dagen en «gjør som vi sier, ikke som vi gjør»-praksis, er konklusjonen åpenbar. Folk – altså velgerne – er oppegående.
Det samme prinsippet gjelder den delen av Aps partiprogram som heter «Likestilling og antidiskriminering». Der det altså påpekes at «det norske samfunnet preges fortsatt av det ujevne maktforholdet mellom menn og kvinner». Ap har, historisk sett, vaert et parti som har kjempet for likestilling og kvinners rettigheter. Når partiets nestleder selv påpeker at varslingssakene «kan dreie seg om ulikhet i maktforhold, aldersforskjell, eller sosiale sammenhenger med mye alkohol», er det fare på ferde.
Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør?
Jeg registrerer at enkelte mener at det er maktkamp vi er vitne til. Selvsagt er det det. Politikk handler om makt og posisjoner. Det var jo ikke tilfeldig at det kom fram at Roger Ingebrigtsen hadde hatt «en seksuell relasjon» til en 17 år gammel jente i partiet i 2004. Det hele ble kjent i en opphetet nominasjon i Troms i 2012. Ingebrigtsen trakk seg umiddelbart som toppkandidat og statssekretaer fra Naerings- og handelsdepartementet. Der Giske for øvrig var statsråd.
Atdetvar nominasjonskamp endrer likevel ikke på hva som var faktum: Det hadde skjedd. Ting blir ikke mindre alvorlig eller ikke-eksisterende fordi det blir en del av et maktspill.
Første setning i Aps program er også tittelen på programmet: «Våre verdier og vår tid». Det heter innledningsvis at «Arbeiderpartiets mål er frihet, muligheter og trygghet for alle. Det oppnår vi best i fellesskap.»
Det hele står i så grell kontrast til det som nå utfolder seg at det er naermest uvirkelig. For det er ikke bare den ene nestlederen som er i søkelyset. Den andre, Hadia Tajik, sitter ikke akkurat stille i båten. Og hun øser vel heller ikke. I alle fall ikke sett med Giske-øyne. Av varslerne blir hun sett på som en støttespiller. Hvilket kan vaere fornuftig, all den tid historien
har vist at det å varsle om kritikkverdige forhold i altfor stor grad har ført til at man blir stående alene. Mot overmakten.
Det blir imidlertid svaert lite «fellesskap» av det. Saerlig når partilederen hevder at det er partikontoret og han som håndterer varslingssaken. Han understreket endog at det er han som er «sjefen». Noe som henleder tankene til striden mellom Jagland og Stoltenberg. Stoltenberg har senere innrømmet at han «fraksjonerte» mot den sittende lederen – altså Jagland: – Jeg forsto at hvis vi skulle vinne igjen, komme tilbake, så måtte én av oss vaere sjefen. Vi kunne ikke dele på å vaere sjef, sa Stoltenberg på Skavlan i 2016. Det var en svaert ugrei tid for Ap, og i 2001-valget krasjlandet Ørnen så fjaera føyk .
Det er heller ikke mye «fellesskap» å spore når sentralstyret samles for å diskutere en trøblete og sensitiv sak og det som diskuteres lekkes naermest minutt for minutt til mediene. Noe som også er med på å fortelle en historie om en krise som handler om mer enn én person.
Det er neppe «en verdi i vår tid» å bli anklaget for å trakassere unge kvinner eller vaere en ugrei arbeidsgiver. Det vi imidlertid har sett i vår tid, er at sosialdemokratiske partier har vaert på retur over hele Europa. Noe som antagelig har med politikken å gjøre. Og politiske løsninger er det siste som forbindes med Ap akkurat nå. Sånn sett kan det fort ta litt tid før Ap reiser seg igjen. Hvis de gjør det.