Ildsjelenes gullmedalje

For oss i Norsk Tipping betyr prisen til «Årets ildsjel» på idrettsgallaen noe spesielt. kke til forkleinelse for de andre vinnerne denne kvelden, vi vet alle hvor hardt de har jobbet for å nå målene sine. Men, nå som sportsåret skal oppsummeres på idrettsgallaen 6. januar, har de fleste av dem allerede høstet medaljer og anerkjennelse, og fått betalt for strevet. Ildsjeler får verken medaljer eller lønn. Kanskje vanker det noen klapp på skuldra, eller en blomsterbukett på årsmøtet i idrettslaget. Og selv om det naturligvis er viktigst at de blir sett og anerkjent i sine naermiljøer, er det også på sin plass å løfte dem fram i lyset foran en million seere på idrettens festaften. Hvem er Ildsjelene? De er tråkkemaskina i skibakken og sanda i lengdegropa. De er nøkkelen til gymsalen og moppen på gulvet. De er fløyta på feltet og beskjeden fra sekretariatet. Og de er nyslipte skøyter og sporet i lysløypa. I Norge er det tusenvis av frivillige som gir av noe av det mest dyrebare folk har: fritiden sin. De utgjør limet i lokalsamfunnet på områdene der det trengs som mest. Dette er mennesker som orker å gjøre en jobb for alle oss som ikke orker, eller ikke kan. Ved å gjøre det, holder de blant annet arenaene våre åpne, og ungene våre i aktivitet. Jeg har jobbet med frivillige på mange områder i løpet av mitt voksne liv, og synes det er vanskelig å uttrykke sterkt nok hvor viktige ildsjelene er i et samfunn som vårt. Derfor er det godt å se at de faktisk blir sett der ute. Det kom nemlig hele 662 forslag til kandidater fra hele landet før fristen gikk ut. Det finnes neppe 661 andre kandidater til årets utøver. Men, uten disse ildsjelene er det ikke sikkert årets utøver hadde hatt et sted å starte. Slik henger toppen og bredden i norsk idrett uløselig sammen. Det er noe av det fineste ved den norske idrettsmodellen. Årets fem nominerte til årets ildsjel får representere dem alle. Håvard Olsen fra Steigen, som stablet idrettslaget i kommunen på beina igjen for over 40 år siden, og senere aldri tok pause. Hilde Nilsen fra Sunndal, som tar på seg alt fra trenerroller til kioskvakter i håndballhallen. Evelyn Veisten fra Østre Toten, som i 20 år har sørget for at handikappede kan samles for å spille håndball og boccia. Jan Georg Lund fra Fredrikstad, som i en alder av 73 år sørger for at skolefritidsordningen har et ishockeytilbud. Og til slutt Terje Våg fra Snåsa som etter 40 år som trener og leder i idrettslaget ikke har planer om å bremse. Takk skal dere ha!