Skulle til New York, havnet i Skien
Det kunne blitt basketball – eller fysioterapistudier. Olivier Occéan er et levende eksempel på at tilfeldigheter noen ganger tar kontroll på livet.
– Yeah, what if? sier canadieren med et smil, mens han nipper til cappuccinoen i et morgenstille Porsgrunn.
Han snakker mer enn godt nok norsk. Og, naturlig nok, Quebec-fransk fra hjemstedet Brossard i Canada. Og gjør seg forstått på tysk. Og forstår mye av svigerfamiliens islandske sagagloser.
Haitisk kreol funker også. Familiens røtter forklarer det. – Hva vet du om Norge?
Noen ganger er det imidlertid helt ok å senke skuldrene. Det er en såkalt laid back fotballveteran som forbereder neste fase på banen.
Karrieren på toppnivå er over. Mest sannsynlig, i alle fall. Occean står overfor skaping av nye tradisjoner i sitt fotballiv.
Det er likevel ingen resignert eks-proff som nekter å gi seg, som blir med på refleksjoner om den gang disse tilfeldighetene førte til at han, i ung alder, befant seg på en spansk fotballbane og ble servert spørsmålet som døgnet i forveien virket helt irrelevant:
– Hva vet du om Norge? Det var denne artikkelforfatteren som spurte. Lure smil
Stedet var La Manga, året 2004.
Og det var cirka 30 timer etter at Odd-trenerne Sandstø og Rønningen gikk rundt med lure smil, og hintet at det kunne lønne seg å se New York Metrostars spille treningskamp samme kveld.
Dagen derpå fortalte Varden at Odd hadde funnet spissen som var som skapt for midtrollen i skiensklubbens veletablerte 4-3-3.
Samme kveld møtte Occean telemark savisene, og bekreftet en geografikunnskap som ikke er en selvfølge nord i Amerika.
– Et land nord i Europa, svarte en da litt kamerasky fotballspiller på det nevnte spørsmålet, etter å ha fått godkjent intervjuet av Metrostars-trener Bob Bradley.
Uten å vite det selv, hadde begge to suksess på norske fotballbaner i vente. Uten kontrakt
Selv var Occean innstilt på New York, etter å ha blitt draftet som 26. mann i den amerikanske ligaen. Mange så noe ved den store, sterke spissen.
Inkludert Bradley, som hentet ham – og tok nykommeren med til Spania.
– Bob Bradley ønsket å tilby meg kontrakt, men de trengte litt tid til å få ryddet opp i antall spillere med andre nasjonaliteter, forteller Occean.
En kompis var kompis med agent Lars Petter Fossdal, som igjen visste hva Odd så etter.
Plutselig fikk Occean besøk på rommet av en norsk trener og assistent.
– Jeg var litt spent. Hadde blitt vant til dette amerikanske miljøet, og så dukket det opp to nordmenn. Men, det gikk greit – jeg likte det de hadde å si.
Resten er, som det heter, historie. – Det jeg angrer på
Occean kom, så og vant i Skien, før han ville videre. Odd fikk åtte millioner pluss da Lillestrøm investerte i spissen. Tysk nivå tre innledet deretter karrieren i en av verdens beste fotballnasjoner, der Occean gikk gradene til Bundesliga-spill.
– Det er det jeg angrer på i livet, at jeg ikke tok en sesong til i Bundesliga. Kaiserslautern ønsket å beholde meg.
Nå er det trolig noe naermere grasrota som venter for ham som var den mellomste av tre søsken, og som aldri var i naerheten av å leve opp til teorien om at alle canadiere er født med hockeyskøyter på beina.
Han var imidlertid såpass god i basketball, at fotballk arrieren ikke var en selvfølge.
Men da storebror så europeisk fotball på TV og reiste på fotballstipend til USA, var veien lagt for den mellomste. Tanker om fysioterapi tapte da det skulle stakes ut en kurs for framtida.
Høyreback og midtbanespiller Olivier Occéan ville ut i verden, via USA.
Og lyktes. – Hei-hei!
81-modellen dveler ikke ved hva som kunne skjedd hvis han hadde signert for Metrostars.
Om han hadde fått sjansen i Europa, eller endt opp med et liv the American way.
I stedet ble det landing i Sandefjord, der materialforvalter Nikolaisen sto klar.
– Han sa hei-hei! Så kjørte vi
derfra og jeg tenkte «wow, ingen høye bygninger!», minnes Occean med et bredt smil.
Tilfeldighetene som sendte ham til trakter han aldri hadde tenkt på, resulterte i den internasjonale familien på fire.
– Det skjedde så fort. Vi har det bra sammen, og har to nydelige barn. Ingen anger over valgene jeg tok, sier familiefaren med et smil. To igjen Trener «eller noe slikt», tror spilleren om egen framtid. Men han har ikke vunnet sin siste hodeduell.
– Jeg tror jeg kan ha to år igjen som spiller.
Landslagskarrieren er imidlertid long gone, som det heter på de trakter.
Occean føler at han egentlig aldri var høyt ansett av sine landsmenn.
Dermed endte det med 29 kamper og seks mål – og seks kampers karantene som punktum.
Landskamp på og mot Cuba var forklaringen.
Dommeren rapporterte Canada-spissen for grov/støtende ordbruk.
– Alt jeg gjorde var å snakke litt høyt til ham, men han forsto selvsagt ikke engelsk. De trodde på ham, og det var det.
Det har sluttet å irritere. Gjort er gjort for mannen fra Brossard. Både opp og nedturer. Absolutt verdt det – Var det verdt det?
– Absolutt. Jeg har hatt det gøy, og møtt mange fine mennesker både på og utenfor banen.
– Ikke minst her i området. Du får ikke kultursjokk når du kommer hit som canadisk. Så tilføyer han kjapt:
– Men jeg er ikke helt ferdig ennå!