Blinde Ingrid fant vennen i musikken

Ingrid Margrethe Beier (41) var barnet som ofte sto alene i skolegården og som savnet en venn. Men lyden av klassisk musikk ga henne håp – og en framtid.

Ute i skolegården sto hun ofte alene. Ingrid Margrethe Beier var avhengig av at barna kom bort til henne. Hun kunne ikke se dem. Det var ikke så mange som forsto, det var ikke så mange andre barn som hadde hennes interesser heller.

Fellesskap, venner, samhold og lek er ikke en del av Ingrid Margrethe Beiers barndomsminner i dag.

–Jegvarmyeformegselv,aleneifriminuttene og ble kanskje sett på som annerledes. Jeg savnet å ha en venn, noen som hadde noe felles med meg. Men de siste årene jeg gikk på barneskolen, lekte jeg med de minste barna. Det var fint å ha noen å vaere med, sier Ingrid Margrethe Beier.

41-åringen sitter i stua i barndomshjemmet på Strømdal i Skien. Det gamle vegguret tikker. Hun sitter rakrygget i foreldrenes antikke sofa. Det var her inne moren og faren introduserte henne for klassisk musikk.

Lille Ingrid Margrethe levde seg inn i alle de overraskende vendingene barokkverkene fra 1500- og 1600-tallet tok. De handlet om kjaerlighet og Gud, fortalte historier hun kunne kjenne igjen og de kunne vare i over en halvtime.

Det var ett instrument i lydbildet som fenget henne spesielt mye. Tonene fra cembaloen, et strengeinstrument med klaviatur som ble brukt i renessansen og barokken, ble en veiviser for det livet Ingrid Margrethe siden skulle leve som voksen.

– Det ga meg et ståsted, et holdepunkt, noe å vaere genuint opptatt av, sier hun. Annerledes på utsiden og innsiden Beier ble født med grønn staer på venstre øye, og mistet synet gradvis som barn. Begge synsnerver ble ødelagt, i dag kan hun så vidt skimte konturer med det ene øyet.

– Da synet begynte å forsvinne, trodde jeg først det var omverdenen det var noe galt med; at det var lampa som lyste svakere enn før.

–Deterikkesåmangebilderjegkan huske fra jeg hadde syn. Men det er ett jeg har for meg fortsatt, jeg må ha vaert i 2-3-årsalderen da jeg så det: At pappa kom kjørende i bil utenfor huset vårt, sier hun.

Hun har også sykdommen nevrofibromatose, som lager klumper og knuter på nervesystemet. I store deler av ansiktets venstreside har hun protese.

– Jeg har alltid sett annerledes ut. Men jeg kan ikke huske at jeg ble mobbet da jeg var liten.

– Folk kan glane på meg, og det hender barn spør meg hva som er galt med ansiktet mitt. Men det synes jeg er helt greit, og da svarer jeg dem, sier hun. Profesjonell cembalist

I dag bor hun i Oslo, i et tilrettelagt leilighetskompleks for blinde, som er bygget vegg i vegg med Blindeforbundet.

Ingrid Margrethe har en mastergrad fra musikkhøgskolen i Oslo, og har spesialisert seg på barokkmusikk, som er en smal nisje innen klassisk. Inne i stua si i hovedstaden har hun en cembalo, bygget av pappa Aasmund Beier-Fangen. Instrumentet er til forveksling likt et flygel, men saeregent for cembaloen er at tonene er skingrende, og at styrken ikke kan endres ved anslaget på tangenten.

Mot slutten av 1700-tallet ble cembaloen naermest utkonkurrert av det framvoksende pianoet. ▶