Pølser og Tanya Tucker

Uvaner er til for å gjentas. I helga gjorde undertegnede noe som vel knapt nok har skjedd på åtte år: Jeg gikk inn på en bensinstasjon og ba om en wiener i brød. Dette var som å ta turen tilbake til 1980-tallet da man levde som et vilt dyrt og hadde bensinstasjonen som sitt andre hjem. Både pølsa og følelsen var god, spesielt siden herremåltidet ble inntatt bak rattet de siste kilometerne til Vardens hovedredaksjon. Egentlig skal vi ikke spise pølser når vi kjører bil. Egentlig skal vi ikke spise pølser heller, hvis vi skal følge Helsedirektoratets kjøreregler. Og hvis vi skal følge Miljødirektoratets kjøreregler, så skal vi helst ikke kjøre bil heller, i hvert fall ikke med bensin på tanken. Men når vi først kjører bil, må også kroppen får litt drivstoff. Det er derfor pølsedisk og bensinpumper passer så godt sammen. Så ved naermere ettertanke, kan det vaere lurt å spise litt snadder mens doningen snirkler seg bortover en landsveg.

Men tilstandene var altså verre før. Som frilansjournalist i de glade 80-årene bodde man naermest i bilen. Det var da doningen ifølge dårlige venner sto i fare for å bli avskiltet av helserådet. Det var ikke spesielt ryddig i forsettet og enda verre kan det ha vaert i baksetet. Akkurat det kan jeg erkjenne i ettertid. Men i det minste hadde man det ganske koselig når jobbkjøring kunne kombineres med pølse i munnen og Tanya Tucker på kassettspilleren. Så hvis det er noen som tror at 1980-tallet er lenge siden: Ja, vi hadde kassettspiller allerede på den tiden. Så det så.

Det er ellers laget mange vitser om utviklingen av bensinstasjonene. Når kommer for eksempel den første som ikke selger bensin? Det vil nok skje før eller siden. Men en bensinstasjon uten pølser er langt mer utenkelig. Det blir som et bibliotek uten bøker eller et fjernsyn uten fotball.