Ut med sex-gale politikere

De partipolitiske ungdomsorganisasjonene har gitt sitt besyv etter Me too-avsløringene.

Konklusjonen er nesten unison: Voksne, halvgamle og helkåte partispisser som sextrakasserer unge, kvinnelige partikolleger og ikke klarer å holde fingrene fra dem, iblant jentunger de er dobbelt så gamle som, bør fratas høye, ledende verv i partiapparatet.

Verdt å lytte til? Selvfølgelig. Det er disse unge representantene for hunkjønnet som opp gjennom årene har stått i skuddlinjen for eldre, mannlige kollegers uønskete og pågående oppmerksomhet for temaer uten det minste politiske tilsnitt. Med mindre man snur på flisa og lar Me too-kampanjen tjene som grelt og skremmende eksempel på hvor nødvendig det er med opprydding i eldre mannfolks misbruk og utnyttelse av unge kvinners usikre situasjon. Og det sågar av menn som i egenskap av høye posisjoner i offentligheten burde vaere de første til å demonstrere akseptabel og repektfull oppførsel overfor mennesker lavere på rangstigen. Og spesielt når det handler om forsøk på bokstavelig å underlegge seg blottende unge mennesker av det motsatte kjønn.

Noen mener Trond Giske bør få fred, fordi skriveriene om ham minner om personforfølgelse. Men at han er blitt gjenstand for en kjede av oppmerksomhet, er fordi det stadig dukker opp nye varselsaker. Hadde det vaert bare én eneste, ville bråket stilnet raskt. Men han drev jo på i syv-åtte år, tilsynelatende uten å skjønne filla av hva han holdt på med.

Men han er dessverre langt fra alene. Nå er praktisk talt alle partier blamert. Nettopp derfor ikke underlig med et samstemt krav fra politikkens juniorer om at de med vett og myndighet setter foten ned for dem som sviktet grovt i å hjelpe unge menneskers vanskelige inntreden på samfunnets mest belyste arena.

Trond Andersen