Dyrebar forsikring av katter

Vi bruker stadig mer penger på å forsikre kjæledyrene, sa de på radioen. De bruker alltid «vi» om sånn, selv om det selvsagt ikke gjelder alle. De dyreløse har jo ingen dyr å forsikre.

Katten min har ikke forsikret seg, men det burde den ha gjort. De siste årene er det brukt såpass mye penger på å rette opp skavanker på pusen at den egentlig kunne hatt kasko. Da hadde det ikke vært mye bonus igjen. Sånn er det når man bor utsatt til i randsonen av Borgeåsens villmark, der det stundom er både grevlinger og nabokatter uten spesiell god oppdragelse. Slikt kan det både bli dype sår og brekte bein av. Hadde man tenkt økonomi, ville det nok vært langt mer lønnsomt å kjøpe en hyggelig Mazda. Bilene må dessuten til EU-kontroll bare annethvert år, mens katten hentes inn til legesjekk halvparten så sjeldent.

Løsningen er nok et offentlig helsevesen også for dyr. For de blir jo stadig mer like mennesker. Nå har vi heldigvis også fått dyrepoliti, og etter det jeg har skjønt kunne katten min tenke seg å søke. Ordnede arbeidsforhold og lønn etter avtale. For øvrig har det aktuelle dyret en såpass rufsete livsstil at det muligens ikke er snakk om den aller reneste vandelsattesten. Men han har et skøyeraktig lynne og er enda mer opptatt av mat enn såkalte livsnytere blant oss tobeinte. Det er rart med det. Mennesker som er opptatt av mat blir påstått å være feinschmeckere, eller finsmakere som det heter på norsk. Men katter og unger som ikke spiser det de blir tilbudt, er bortskjemte. Så da vet vi det. Mange mennesker lager til og med egne klubber der de dyrker sine kresne og bort- skjemte ganer. Forannevnte påstand er selvsagt ikke noe forsøk på å gjøre narr av til dømes vinklubber og lutefisklaug, men det er jammen ikke langt unna. Godt jeg er forsikret.