Anne skapte den nye «dronningbunaden»
Ho levde ei stund i eit uthus for at bunadene skulle bli billige. Anne Bamle er kvinna som gjenreiste og fornya Aust-Telemarksbunaden.
▶ – Ho var ein stor forvaltar som fornya den tradisjonelle folkedrakta og tilpassa den si tid. Genialt!, seier historikar Anne Haugen Wagn, ein av dei to forfattarane av boka «Anne Bamle og Øst-Telemarksbunaden Et livsverk».
Den skreiv Wagn for 16 år sidan saman med Guro Nordby. No vurderer forfattarane eit nytt opplag.
Ei av endringane til Anne Bamle var at broderte strømper blei bytta ut med band på skjørtekanten.
– Ho fornya utan å øydeleggje.
– Samstundes var ho ei nøysam og fullstendig ujålete kvinne. Ho var stor også i samtida si, men viste ingen arroganse eller jåleri, seier Anne Haugen Wagn.
Anne Bamle blei fødd på garden Bamle i Heddal 13. november 1884. Ho var av kunstnarslekt frå bygda, både bur og loft er truleg sett opp av oldefaren hennar. På garden måtte ungjenta tidleg ta eit tak. I barneskulen utmerka ho seg som ein energisk elev som hjelpte medelevar med det teoretiske stoffet.
18 år gamal gjekk Anne Bamle på den fyrste kristelege ungdomsskulen i Noreg. Den låg på Notodden, og hadde ei glanstid fyrst på 1900-talet.
Strykejern på 10 kilo
Det låg i korta at Anne Bamle skulle bli laerar, men ho ombestemte seg og satsa i staden på handverksfaget.
Ho var fyrst i laere hjå ei sydame i Skien i seks veker, før ferda gjekk til Oslo og Pilestredet. Der byrja Anne på ei systove. I jobben pressa ho klede med eit strykejern på ti kilo, men heddøla hadde fått mykje krefter gjennom gardsarbeidet og klarte jobben med glans. Likevel blei det ein heit jobb sommarstid. På den tida måtte dei fyre for å varme strykejernet, og i tillegg måtte ho stå med det glovarme jernet for å presse form i drakter og kåper.
Tente gnisten
Medan jamaldringane mora seg ute på byen om sundagane, sat Anne Bamle inne på hybelen i Oslo. Så ein dag averterte Folkemuseet på Bygdøy etter sundagshjelp. Museet skulle ha bunadkledde kvinner til å sitje i stovene der. Telemarkingen fekk jobb, fyrst i Ylistova, seinare Håvestova, båe tømmerhus som var komne frå Heddal.
Det var i denne jobben at gnisten for bunadsarbeidet blei skikkeleg tent.
Ein dag kom ein museumsassistent, med namnet frøken Lindholm, og fortalde Anne at no var det stort sett berre hårbandet igjen av telemarksbunaden. Venninna Sigrid Ramsvatn frå Grungedal, som òg hadde arbeidd på Folkemuseet, sa til Anne at det var bunader på Bygdøy som ho kunne sjå på. Anne Bamle seier sjølv følgjande om dette: «Eg visste det hae vore nokkon drakter heime før i eldgåmål tid, men eg visste ikkje hosse dei ha sett ut. Far fortalde at ei gåmmål kjaering som gjekk rondt og tagg da han var ein gutongje hae gjenge med raudtrøye.»
Hulda Garborg var ein svaert sentral person i utviklinga av dei nye bunadene tidleg på 1900-talet, og Anne Bamle vart ein del av denne rørsla. Da var hardangerbunaden nasjonaldrakta, men dette likte Hulda Garborg dårleg. Ho ville ha fleire nasjonale bunader – og slik vart det. Garborg dyrka dei rosebroderte bunadene, og var oppteke av at draktene skulle vere praktiske og tidsmessige. Rosene er også typisk for Anne Bamle sine bunader. Raudtrøya var utgangspunkt for ein AustTelemarksbunad, og modellen til Anne Bamle blei den desidert mest populaere.
Lite populaert
Etter mange år i Oslo, flytta ho heim til Notodden. Varden skriv i ein stor laurdagsreportasje om henne 16. desember 1950 at flyttinga skjedde i 1919, andre kjelder seier 1921.
Ho starta med bunadssaum og budde i eit uthus for at bunadene skulle bli billige. Etterspørselen var nemleg ikkje som i våre dagar. Bunadkledde folk blei kalla «bondeglo», så heddøla møtte mykje motbør og fordommar. På ein joletrefest i nordbygda i Heddal i 1920 ønskte nokre unge jenter gamaldags bunad. Anne Bamle lova å skaffe dei det som skulle til. Jentene ville ha bunad til Noregs Ungdomslag sitt stemne på Notodden og dei fekk det. I området var det inga begeistring blant folk flest for det nye plagget. Jentene fekk mange skjellsord, og ein vond mann truga med å kaste dei på Heddalsvatnet, ifølgje biografien om Anne Bamle.
Ho jobba likevel energisk med å utvikle bunaden vidare. Dette var livet hennar.
I avisintervjuet fortel Anne Bamle at ho nesten ikkje kva veit som er kopi og fornying i bunaden sin, men legg muntert til at både ho sjølv og mønstera er frå Heddal. Og namnet var klart: – Den skal heite Heddalsbunaden, seier ho til Varden i 1950.
Slik blei det ikkje. Lenge har Aust-Telemarksbunad vore namnet på arbeidet hennar. Nedslagsfeltet for bunaden er Hjartdal, Notodden, Sauherad og Bø, men den kjempepopulaere drakta har nådd langt vidare.
Kongeleg bunad
I avisreportasjen fortel ho om bestillingar frå USA, Paris og Moskva. Kronprinsesse Märtha må ha vore spesielt begeistra for arbeida hennar. Under Vardenbesøket for 67 år sidan var Anne Bamle i gang med å sy den tredje bunaden til den kongelege representanten. Den fyrste var ei bruregåve frå Heddal bondekvinnelag, men den gjekk dessverre tapt i brannen på Skaugum. Kronprinsessa bestilla ein ny bunad frå Anne Bamle i 1931. Under NM på skeiser på Notodden i 1933 blei sydama tilkalla, og kronprinsessa takka henne personleg for bunaden. Den var ein av verdigjenstandane som forsvann da Josef Terboven regjerte på Skaugum i krigsåra. Kronprinsessa fekk den tredje bunaden av Anne Bamle til 50-årsdagen sin i 1951, som gåve frå Telemark krins av Norges Husmorforbund. Prinsesse Märtha Louise arva den etter bestemora.
Elles høyrer det med at dronning Sonja også har ein Aust-Telemarksbunad med band nede, eit plagg som ho brukar både titt og ofte.
Så den nøysame bunadskvinna frå Heddal, som levde ugift heile livet, har verkeleg sett spor etter seg. Ho døydde i 1972, 88 år gamal. KJELDER: Anne Haugen Wagn og Guro Nordby: Anne Bamle og Øst-Telemarkbunaden Et livsverk, Varden, 16. desember 1950