Bruk kjent kompetanse

En amerikansk forfatter lanserte begrepet «There is no such thing as a free lunch».

Enhver gave skaper forventning om en motytelse, selv om denne ikke behøver å vaere åpenbar eller tilsiktet. Det kan vaere takknemlighet, sympati, vennskap, sex, endring i adferd osv. På norsk ville vi kanskje si, om enn ikke i alle tilsvarende situasjoner «Hvis noe er for godt til å vaere sant så er det nettopp det.» Vi er i dag stort sett enige om at vi må gjøre noe med våre klimagassutslipp, men der stopper også enigheten. Det er mange løsningsforslag som er for gode til å vaere sanne.

De fleste er enige om at «verden trenger energi». Og at blant andre land Norge har en overflod av energi som både vi og verden må kunne få glede av. Hvordan skal vi gjøre dette på best mulige måte, gitt «vår tids største utfordring»? Energibruk betyr som regel at noen har brukt tid og krefter (energi) på å gjøre den tilgjengelig for sluttbrukeren. Ved fossile energikilder er dette åpenbart,

Norges største klimagassutslipp er nettopp utvinning og raffinering av olje og gass, ikke selve bruken av olje. For såkalt nullutslippseller fornybar energi kreves det maskinelt utstyr med energiforbruk både ved drift og ved fremstilling. Bruk av trevirke i transportsektoren og i industrien krever omfattende energibruk for å omgjøre treet til flytende eller gassformig brensel. (Vi kan bare tenke på generatorene bakpå bilene under krigen.)

Når vi hugger ved i gangavstand fra ovnen vi skal bruke den i har vi minimert energiforbruket ved fremstilling og får maksimal glede av energien i form av varme i huset. CO2-utslippet pr. kilowattime nyttiggjort energi hos sluttbrukeren er minimert. Mange andre prosesser har et svaert ugunstig forhold mellom utslipp og energi, også de prosesser som man ønsker at skal bidra i «Det grønne skiftet».

Det kan nok vaere riktig som Statoil hevder, at Norge har verdens reneste oljeproduksjon. Men derfra til å legitimere oljeleveranser på et marked vi kun kan påvirke gjennom selskapets egen prispolitikk og heller ikke kjenner størrelsen på, er for drøyt: Rett nok har vi kanskje 5-10 prosent lavere CO2-utslipp pr produsert oljeekvivalent fra Nordsjøen. Men 90 prosent av CO2-utslippet skjer når oljen forbrennes, i Norge eller i utlandet.

Bruk av norsk olje kontra «skitten» olje fra våre konkurrentland gir derfor kanskje bare 0,5 prosent lavere CO2-utslipp på global basis. Da er det andre argumenter for fortsatt norsk satsing på petroleumsvirksomhet som må anvendes. Dette må vi kunne kreve at Statoil er tydelige på.

Energibaerere i flytende form har vist seg hensiktsmessige i transportsektoren. Èn årsak til dette er den usedvanlig høye energitettheten (kWh/kg, ved normalt trykk og temperatur) i petroleum sammenlignet med andre energibaerere. Alternative drivstoffer som hydrogen, elektrisitet og også biodrivstoff bør kunne oppvise et mer gunstig forhold mellom klimagassutslipp og nyttbar energi enn petroleum dersom sistnevnte skal fases ut.

Når vi

vet

at

enhver

bruk

av energi har klimakostnader (blant annet fordi «ren» energi kan substituere «skitten» energi) er den logiske konsekvens at for å redusere klodens klimagassutslipp må vi gjøre noe med vårt energiforbruk. Vi kan redusere volumet og/eller øke effektiviteten med hensyn på klimagassutslipp. Med andre ord, den energien vi tross alt må bruke bør ha så lave klimagassutslipp som mulig.

Igjen er det CO2-utslippet pr. energienhet som må vaere styrende for valget. For alle energikilder og –baerere kan et slikt forholdstall beregnes med tilstrekkelig nøyaktighet. I prosessindustrien setter man opp energi- og massebalanser med hensyn på råvarer og sluttprodukter. Man tar kontroll på materialstrømmene gjennom fabrikken. Tilsvarende kunne man gjøre for prosessene knyttet til vårt klimagassregnskap for å skille virksomme tiltak fra symboltiltak.

Og her bør alle store strømmer tas med, det vil si også skogens enorme karbonfangstanlegg gjennom fotosyntesen, likeledes vår andel av internasjonal samferdsel, import og eksport av varer og tjenester. For en prosessingeniør er dette elementaer kunnskap, og kompetansen finnes også i rikt monn bare man ønsker å benytte den.

I den videregående skole laerer elevene om karbonkretsløpet, noe som ikke er annet enn en forenklet massebalanse for CO2. Det bør nå vaere tid også for voksne å benytte den kunnskapen våre barn har fått på skolen.

Tormod Svartdal