Konger, sjefer og fotfolk
Det er ikke rart det går dårlig med Norge. Riktignok går det ikke dårlig med Norge, men hvis det hadde gjort det, ville det ikke vaert så rart. Det kan nemlig virke som om det rundt forbi er bare konger, dronninger og sjefer. Og med såpass mange langt oppe i systemet er det ikke så mange igjen som kan gjøre fotfolkets jobb. For eksempel skriver avisene om bilkonger. Driver man en butikk som triller ut minst hundre doninger i året, så er man en bilkonge. Dessuten var det lenge en burgerkonge her i Porsgrunn, men den delen av monarkiet ble avskaffet da Hans Ole Bergby abdiserte og ble pølsekonge igjen. I lengre tide har vi i Varden skrevet om sushisjefen Johnny i øvre del av Storgata som møtte motstand da han yppet seg med skjenkesjefen i kommunen. Restaurantkongen Robert Lind på Osebro er en annen som er irritert på det sittende alkoholregimet.
Det går altså mye på konger og andre meget solide medlemmer av Hans Majestets arverekkefølge. Noen som kan vaere svaret på hvorfor SV, som vil avskaffe monarkiet, ikke fikk rent flertall ved stortingsvalget. Ikke da heller. For vi hører sjelden om burgerpresidenter.
Det er noen bransjer som ikke er så kongeog sjefsvennlige. Revisorkonge, for eksempel. Bilkonge er også et idiotisk uttrykk, men det høres ikke like dumt ut. Det finnes kongelige titler som man kan unnvaere. Konkurskonge, til dømes. Og så har du de som blir strippet for titler. Det var all grunn til å reagere kraftig da en helt annen enn Jon Ingebretsen ble kalt for Gaustakongen. Her har man altså gått opp og ned Gaustatoppen over tusen ganger, og så kommer noen andre og stikker av med krona. Men kronprins er bra, det også.
Hilsen en fotfolkjournalist.