Når klasse er viktig

Det må kunne sies at sultan Qaboos bin Said er en relativt interessant skikkelse. Kun to monarker på denne kloden har regjert lenger enn ham. Den lengstsittende er den nokså kjente Elizabeth II. Nummer to på listen er sultan Hassanal Bolkiah av Brunei. Hvilket er et godt stykke fra Oman, der Qaboos holder hus. Bokstavelig talt.

Han framstår som saerdeles stilig. I alle fall på bilder. Velfrisert og pen. En kulturens mann som spiller orgel, lutt og har sitt eget symfoniorkester. «Vulgariteten til Dubai og brutaliteten til Iran er ganske enkelt ikke hans stil,» skrev The Guardian om ham for noen år siden. Avisen omtaler ham som «a classy despot». Godt å vite at han har klasse, om ikke annet. Sans for det britiske har han nok, etter å ha tjenestegjort i det britiske forsvaret og gått på både Sandhurst og Cranwell.

Men så er også Storbritannia en naer alliert av Qaboos og Oman. Vennskapet mellom landene går svaert langt tilbake. Qaboos’ far, Said bin Taimur, skal angivelig ha brukt britenes spesialstyrker, SAS, til å rydde opp i stammekonflikter. Ikke lenge etter bisto britene da Qaboos sørget for en palassrevolusjon i 1970, etter at landets utvikling var så miserabel at sønn tok affaere og kastet far. Fra denne siden av kloden er det noe dypt fascinerende at far og sønn blir så uenige at det ender i et statskupp, men slik er det vel når man i praksis eier og driver et helt land som en familiebedrift.

77 år gamle Qaboos er fortsatt på tronen i Oman, og han leker ikke butikk. Det er tale om et absolutt monarki, der sultanen sitter med bukta, begge endene og alt annet. Foruten å vaere sultan, er Qaboos statsminister, forsvarssjef, finansminister og utenriksminister. Man kan kanskje spøke med at han har nok å gjøre, men det er neppe noen spøk å bo i dette landet. Noe det sjeldent er i land der herskerens bursdag er landets nasjonaldag og styringen består i å utstede dekreter. Sultanens makt er absolutt, og han kan neppe beskyldes for å bruke makten til å gjøre landet spesielt attraktivt å bo i dersom man er opptatt det vi betrakter som universelle og grunnleggende rettigheter.

Det er faktisk forbudt å kritisere sultanen på noen som helst måte, og hvis jeg hadde bodd i Oman hadde jeg nok fått alvorlig trøbbel for å skrive dette. Hvis jeg hadde kunnet skrive i en avis, vel å merke. Noe som neppe er sikkert, ettersom det er myndighetene som godkjenner hvem som kan vaere journalist. Ytrings- og pressefrihet og forsamlingsfrihet finnes selvsagt ikke. Domstolene er delvis basert på sharialovgivning og tortur er ikke ukjent. Kvinner blir diskriminert, blant annet gjennom noe så prosaisk som at de nektes å ta opp huslån, og det er bare å glemme tanken om å starte opp et politisk parti.

Foruten et godt forhold til Storbritannia, synes forholdet til USA å vaere av det gode slaget. Finurlig nok kan det samme sies om forholdet til Iran. Israel liker sultanen imidlertid svaert dårlig. Innovasjon Norge opplyser at «det er forbud mot innførsel av varer med israelsk opprinnelse» i Oman. At et skip har anløpt en israelsk havn er nok til at det er svartelistet.

Det er ikke utenkelig at det er noen brukbare sider ved dette landet også, men det er som regel slik at det som ikke er så bra gjerne gjør litt større inntrykk. For alt jeg vet kan det vaere at norske myndigheter har konsentrert seg om dette, for i 2017 var det ikke noe land i verden som kjøpte mer våpen fra Norge. Det ble altså solgt våpen fra Norge til Oman for mer enn én milliard kroner i fjor. Hvilket er mer enn hva amerikanerne handlet for. En diktaturstat er blitt fredsnasjonen Norges største våpenkunde. Og det kommer mer, for dette dreier seg om Kongsberg-gruppens største avtale noensinne, som ble inngått i 2014 og er på totalt 3,7 milliarder kroner. Sultan Qaboos har bestilt luftvernsystemet NASAMS.

Enhverstatmed respekt for seg selv og sitt eget luftrom bør kanskje ha det, men i dette nabolaget, med borgerkrigsrammede Jemen som naermeste nabo, er det kanskje mer påkrevet enn enkelte andre steder.

Mankanmene det ene og det andre om våpenindustri og -eksport som sådan. Hvor jeg tenker at våpen som ikke er laget utelukkende for elgjakt også kan vaere en lovlig vare. Hvilket det er, men vi har noen prinsipper for hvem vi kan selge våpen til. Utenriksdepartementets «retningslinjer for eksport av forsvarsmateriell» er forholdsvis kurante og angir hvordan søknader om eksport skal behandles. Her framgår det at «det skal ved avgjørelsen legges vekt på de utenriks- og innenrikspolitiske vurderinger, og hovedsynspunktet bør vaere at Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig».

Det er ikke krig i Oman, men er det krig i området? Åpenbart. «Minst 9000 mennesker er drept i borgerkrigen i Jemen og 2,4 millioner er drevet på flukt etter den Iran-støttede Houthi-militsen tok kontroll over hovedstaden Sana i 2014,» skriver NRK. Så sent som mandag denne uken meldte NTB at minst tre sivile ble drept i luftangrep ledet av saudiledede styrker søndag. Ytterligere 38 skal ha blitt såret. Ofrene var både ansatte og sivile som oppholdt seg i forskingsbygget som ble angrepet.

Nå er Oman brukbart på talefot med både Iran og Saudi-Arabia, men det er jo en pussighet at landet midt imellom Jemen, Iran og Saudi-Arabia bestiller luftvernsystemer i stor stil. Hvorvidt søknaden om våpeneksporten skal godkjennes handler ikke bare om det er krig i landet eller området, men også etter «en vurdering av en rekke politiske spørsmål, herunder spørsmål knyttet til demokratiske rettigheter og respekt for grunnleggende menneskerettigheter».

Dette har UD vurdert, er budskapet fra statssekretaer Audun Halvorsen (H), som sier til Aftenposten at «dersom departementet anser at det er en uakseptabel fare for at det militaere utstyret kan bli brukt til intern undertrykking eller til å begå alvorlige brudd på humanitaerretten, blir det ikke gitt lisens for eksport. Den vurderingen er gjort også i dette tilfellet».

Allerede i 2014 foreslo Rasmus Hansson (MDG) i Stortinget å stanse avtalen. Det var kun han som stemte for. Det er altså et samlet storting som står bak og støtter handelen til et regime som ikke ville godtatt noen av partienes eksistens.

Vi liker å vurdere oss selv høyt. I en klasse for seg noen ganger. Først og fremst når vi går på ski, men vi er laereren i fredsmeklerklassen. Som har forhandlet fredsavtaler verden over og eksporterer FN-topp etter FN-topp. Humanitaere stormakter som Norge befatter seg med slikt.

Og våpensalg i milliardklassen til eneveldige diktatorer. Som har klasse, riktignok. Som sikkert har prinsipper også. Noen ganger lurer jeg på om vi har.

God helg, Telemark!