De 169 russiske utøverne deltar i OL fordi de invitert av IOC. Og det er her jeg ramler helt av.

Det er en total parodi det som nå skjer i Pyeongchang. For å begynne med konklusjonen. Og det er faktisk så galt at man kan lure på om selve fundamentet for De olympiske leker er i ferd med å smuldre bort. Om ikke med det første, så på sikt.

Det største problemet er ikke at knapt noen tilskuere kommer for å se dem. Eller at vaeret, som synes å vaere en av de største snakkisene rundt denne olympiaden, er så trasig at det blir nesten tøvete å avholde et idrettsarrangement. Det er vel verst for dem som er der, men det er trist å se dedikerte utøvere, som har trent målrettet i flere år, får sin innsats spolert av et vindkast. Man kan vel innvende at slik er det med utendørsidrett, men for dem som har en viss innsikt, er ikke vaerforholdene i Pyeongchang noen voldsom overraskelse. Den internasjonale olympiske komité (IOC) skulle aldri ha lagt OL her. På samme måte som FIFA aldri skulle ha lagt VM i fotball i 2022 til Qatar. VM i fotball arrangeres alltid på sommeren, men dette mesterskapet blir i november og desember. Ganske enkelt fordi det er bare tull å prøve å spille fotball i Qatar i juni og juli, der normaltemperaturen i disse månedene er et sted mellom snaut 30 og drøyt 40 grader. Vaeret er imidlertid det minste problemet: FIFA sitter til over pipa i korrupsjonsanklager.

Det soleklart største problemet med OL i Pyeongchang er imidlertid noe helt annet: Et land ved navn Russland og hva idrettenstoppene gjør og ikke gjør.

I desember bestemte IOC seg for å utestenge Russland fra vinter-OL etter at det er blitt nokså grundig dokumentert at russerne har holdt seg med et slags statlig dopingprogram, ispedd triks og metoder for å unndra seg reell dopingtesting. World Anti-Doping Agency (WADA) har konkludert med at det er, «bevist utover enhver rimelig tvil» at det russiske antidopingbyrået, idrettsdepartementet, sikkerhetstjenesten (FSB) og «Centre of Sports Preparation of the National Teams of Russia» har stått bak. Den såkalte McLaren-rapporten indikerer at ett tusen russiske utøvere har vaert en del av dette systemet i perioden 2011–2015. Den tidligere sjefen for Russlands antidopinglaboratorium, Grigorij Rodtsjenkov, har fortalt i detalj om hvordan dette har foregått. Rodtsjenkov oppholder seg for tiden i USA, på hemmelig adresse. Med god grunn, etter hva jeg forstår.

Russerne avviser selvsagt alt av påstander. Gitt en stadig voksende haug med rapporter, funn, påstander og vitnesbyrd framstår dette omtrent like troverdig som at russerne «ikke hadde noe å gjøre med» annekteringen av Krim i 2014.

Til tross for at Russland er nektet deltagelse i Pyeongchang, deltar 169 «olympiske utøvere fra Russland». Det er ikke veldig mange faerre enn i Torino i 2006 (190 utøvere) og Vancouver i 2010 (177). 232 russere deltok på hjemmebane i Sotsji i 2014. Flere av russerne har, i ettertid, blitt fratatt sine medaljer fra mesterskapet. Som ble det mest kostbare noensinne; det er anslått at Sotsji-OL hadde en kostnad som tilsvarer totalt 51 milliarder dollar – eller åtte ganger mer enn hva OL i Vancouver kostet. Det gir liten mening å koble arrangørkostnader og doping, men russerne leker utvilsomt ikke butikk når det kommer til idrett.

De 169 russiske utøverne deltar i OL fordi de invitert av IOC. Og det er her jeg ramler helt av. Russland tuppes ut av OL, men IOC velger altså å invitere nesten like mange russiske utøvere som har deltatt tidligere.

For alt jeg vet kan det vaere at ingen av de 169 utøverne har gjort noe galt. At de aldri har vaert dopet. At de aldri har vaert en del av det samme systemet som er avdekket de siste årene. At de ikke har visst. Og dermed ikke har kunnet si fra, protestere eller opponere mot det.

Prinsippet om at man ikke skal straffes for noe man ikke har gjort – det vil si kollektiv straff – er et godt prinsipp. Det er en metode som gjerne er blitt brukt i krig. Selv om Haagkonvensjonen og Genèvekonvensjonen er nokså tydelige på at slike metoder ikke bør brukes mot sivile. Uten sammenligning for øvrig.

Poenget er at det gir så rablende lite mening å si og vedta at man ikke skal ha et land med i OL, fordi dopingen er utbredt og satt i system, for deretter å invitere nesten like mange utøvere som landet tidligere har deltatt med. Hvis IOC virkelig hadde ment noe med å hive ut russerne, burde de har gjort det skikkelig. Ved å utestenge alle. Det ville sannsynligvis (eller kanskje) rammet utøvere som aldri har vaert i naerheten av doping, men det hadde kanskje vaert et virkemiddel med noe større effekt. Som et signal om at man virkelig vil dopingproblemet til livs.

Ifleretiår har man forsøkt å få bukt med at idrettsutøvere jukser. Noe som har ført til at mange utøvere har blitt tatt, utestengt og nektet. Men det er fint lite som tilsier at problemet er borte. Snarere tvert imot. Når en av verdens største idrettsnasjoner har et så omfattende system for hvordan egne utøvere skal få og bruke prestasjonsfremmende midler – og forhindre at det blir oppdaget – har ikke jeg veldig stor forståelse for at utøvere fra dette landet blir invitert til å delta. Selv om de er aldri så rene.

Nettopp fordi man må vaere hard i klypa i kampen mot doping mener jeg også at det er helt riktig at Therese Johaug nå er utestengt. Hendelsen med kremen er selvsagt ulykksalig og det er forferdelig trist, men det gir svaert liten mening å lete etter formildende omstendigheter når man har et forbudt stoff i kroppen. Mye eller lite. Grensedragningen er enkel: Man skal ikke ha det i kroppen. Verken mer eller mindre.

Men når et helt land jukser fra topp til bunn, blir utøverne deres invitert. Forstå det den som kan. Kan hende det er litt for vanskelig for idrettstoppene å vaere strenge med store og mektige Russland. Kan hende det er andre og flere hensyn å ta enn bare idrettens ve og vel. Uten at jeg vet hva, men det er påfallende at alt pratet i praksis reduseres til hvorvidt man kan ha det russiske flagget på lua eller hvor mange farger det kan vaere på draktene de konkurrerer i og klaerne de har på seg på vei til hotellet. Svaret er to, for øvrig, og ikke tre, ifølge IOC-reglementet for russiske utøvere.

Toerogså tallet på antallet søkerbyer til vinter-OL i 2022. Det sto mellom hovedstedene i to land som ikke er utpreget plaget med demokrati, ytringsfrihet og andre fundamentalt vesentlige ting. Altså Beijing i Kina og Almaty i Kasakhstan. Oslo trakk søknaden etter en nokså opphetet debatt. Stockholm, Krakow og Lviv i Ukraina trakk også sine søknader. Sistnevnte kan vel sies å ha «gyldig grunn» etter alt som er skjedd i landet de siste årene. Det var snakk om at Tyrol-Trentino, Sarajevo, Quebec, Santiago, Nice, Tahko/Kuopio/Helsinki, München, Queenstown/ Christchurch på New Zealand, Barcelona, Zaragoza, Östersund, St. Moritz/Davos og flere byer i USA ville søke. Det hele endte altså opp med en votering mellom Beijing og Almaty. Man kan undres hvorfor.

Tyrkias president, Recep Tayyip Erdogan, har proklamert at landet vurderer å søke om å arrangere vinter-OL i 2026 i den østlige delen av landet. Det kommer neppe en søknad fra Telemark, så det er fristende å foreslå for IOC å ta en runde med tyrkiske meteorologer allerede nå. I mellomtiden kan vi se fram til VM i fotball senere i år. I Russland. Her har de faktisk lange tradisjoner for å forsøke påvirke vaeret, så det kan hende at denne biten går greit. Hvis vi skal begrense oss til å snakke om vaeret, vel å merke.