Utenforskap

Lediggang er roten til alt ondt, heter et eldgammelt ordtak. Så sannelig, så sannelig.

Jeg har dem på kontoret hver uke. Unge mennesker, først og fremst unge menn, som ikke får seg jobb, som ikke klarer å innfri det som forventes av dem i dagens arbeidsliv. De har ofte droppet ut av skolen, og er egentlig aldri kommet skikkelig i gang med livet.

Fra naturens side er vi alle forskjellige. Velferdsstaten som ble bygget opp etter krigen, hadde som mål å sikre alle et verdig liv. Fellesskapet skulle ta ansvar for dem som måtte falle utenfor.

Lenge var det sånn. Det var plass til alle i arbeidslivet. Jeg husker da jeg vokste opp, arbeidet det flere tusen på Hydros fabrikker på Herøya. Alle var ikke like effektive og produktive. Mange gikk med sopelimen og kostet grus og støv i krokene. Men de hadde jobb og inntekt. Og verdighet.

Slik er det ikke lenger. Det er ikke plass til alle i arbeidslivet. Det er blitt et helt annet krav til lønnsomhet og produksjon i alle ledd. Ingen ansetter en person som ikke er i stand til å tjene inn sin egen lønn, hva nå enn det måtte bety. på grunnskolen. Grunnlaget for at elever faller ut av skolen legges sannsynligvis allerede her.

Det er selvfølgelig mange flinke laerere og andre som gjør en kjempejobb for slike elever, med tilpasset undervisning og tilrettelegginger av ulike slag. Og mange ganger lykkes man. Heldigvis. Men andre kommer skjevt ut og får ikke hentet seg inn. Elevene blir ofte henvist til spesialister for videre utredninger, og kan ende opp med ulike diagnoser og kanskje medikamentell behandling.

Blant annet kan sannsynligvis mye av den økningen vi i dag ser av elever med ADHD-diagnose, tilskrives det faktum at skolen ikke er rigget for de senest modne, spesielt gutter. Det er grenser for hva selv den beste laerer kan utrette når krav om kompetanse og smale laeringsmål ikke treffer den enkelte elev.

Som fastlege ser jeg mange av disse litt opp i tjueårene. Da er oppfølgingen fra skolens side ofte avsluttet, og de blir sittende på rommet sitt uten noen plan for livet, uten arbeid og inntekt. Ofte snur de døgnet på hodet og aktiviserer seg med ulike nettspill om natta. Andre ganger kommer de i kontakt med rusmiljøer.

Foreldre tar da ofte kontakt med fastlegen med sine bekymringer. Noen ganger tar de unge selv kontakt fordi dagpengene er i ferd med å ta slutt. Som leger utreder vi disse, og finner selvfølgelig at de er ulikt utrustet og har forskjellige vansker, men alle har evner og ressurser de verken har fått utviklet eller benyttet. Ofte samarbeider vi med psykologer og andre for å hjelpe dem videre. Vi tar raskt kontakt med Nav, slik at de kan ha noe å leve av. Nav-ansatte og deres arbeidsmarkeds bedrifter gjør så godt de kan.

Men statistikken lyver ikke. Svaert ofte lykkes vi ikke med å få disse ut i jobb. Stadig flere av dem ender opp med uføretrygd til tross for at mange både har evner og lyst til å arbeide noe. Men arbeidsgivere vil ikke ansette personer som av ulike grunner er lite produktive og trenger noe hjelp.

Det nytter ikke å si til disse at de bare får ta seg sammen, stå opp om morran, og se til å få seg noe å gjøre.

De hadde jobb og inntekt. Og verdighet.

Arbeidslivet vil ikke ha dem. Arbeidsgivere og myndigheter må ta ansvar.