Hartmann står seg på retrett
Noah står seg på hel Brevik-retrett, med grønne lys for mer av annen inntjening: Gjenvinning og kompetansebygging for seg og andre til sikre løsninger og noe deponi hjemme og i utland.
Istedet er dir. Hartmann ennå ute med påstått «sikker kunnskap om farlig avfall», myntet på tenkt stordeponi i Brevik. Vi, frivillig faggruppe, spør: Hvilke kunnskapskrav til lansering av nye deponiideer hadde Noah sann og tillitvekkende dekning for i 2014 og nå?
Fremste krav etter forskrift er «Typer og total mengde avfall som tenkes deponert». Hva er nå med i tenkt Brevik-tilpasset «avfallsgips», ut over behandlet flyveaske? Noah har med «annet» og «småleveranser», men utelater at dette samlet ser ut til å vaere store fraksjoner giftigere tungmetallblandinger etc., ut over flyveaske. Minst 100.000 tonn industriavfall pr år – kanskje mer, også av annet, ville bidra til dette.
Vi har 2014-16-materialet KLD har nevnt en skal ta utgangspunkt i, samt tenkt «tak» nå; 800.000 tonn hvorav behandlet flyveaske 500.000 tonn pr. år. Redegjøres det for hva industriavfallet m.m. er, og hvordan det er tenkt malt opp og blandet inn i opprinnelig «avfallsgips»? Eller for utfordringer med lagring, siden «gipsen» har betydelig løselighet i vann? Nei. Noah innser ikke opplysningsplikt nå?
Mener Noah taket på 800.000 tonn pr. år uansett vil kunne passere, hvis myndighetene skulle sette stopper for annet enn flyveaske og syre? Det ville vaere fire ganger tillatt til gruven herfa som oppgir verdens største årlige mottak til dypdeponi. Tanken er vel at stordrift i Brevik måtte til for å betjene en da sprukken bunnlinje med ekstreme utlegg til tetting, forsikring og ekspropriasjon, for ikke å si uforutsette utgifter.
Krav til grad av vannlekkasje prøver Hartmann å trøste seg med. Gruvevegger 200 km og lekkende forkastninger vil dessverre ikke tette seg, selv etter ministres kommando. Nei, her er det og blankt.
Tilbakeholding av beslutningsfakta kan vaere i strid med forvaltningsloven. Det gjelder også departementet, om dette skulle passere. Det redegjøres ikke, verken for nevnte aktuelle typer avfall eller prosess for store deler av aktuell masse; den aller farligste. Hvem baerer over med slikt, i tidlig, tillitvekkende fase? Glemmer Noah at rammedirektiv og lov påbyr opplysning? Et program på høring er del av et mulig søknads-materiale. Noah vet, eller burde vite, at det er på tidlig stadium slikt er grunnleggende.
Noah har, for en kritisk steds- og gruvelokalitet, tilbakeholdt nødvendig beskrivelse av gruvene og byens naerhet. Ikke en gang et riktig kart over gruvens utbredelse i fjorden, med et vertikalsnitt, leveres. Avstandskart over tusener bosatte 1-2 km fra tenkt planområde er fravaerende nå, som vår 2014.
Forsøk på riss av influensområde mangler. Åpninger og luft-forbindelser til gruvene er kjempeutfordring. Skoler, aldershjem, havner, og to andre storulykkevirksomheter er på vent som tankekors, bare gjemt i ordet ROS-analyse. Forskrift er å beskrive gruvene og utfordringene på tidlig stadium, før beslutning om KU. Felleseuropeisk veiledning tilsier at tett bosatte områder absolutt, som en selvfølge, utelukkes, før videre utredning av andre alternativ.
Derfor er kravene til beskrivelse todelt; først lokalitet, og så kapasitet til lokalitet. Kapasitet er igjen todelt: Selve gruvenes - og stedets kapasitet.
Dette er forhåndskunnskap: Vann-førende forkastninger, sprekker, dypforvitring og luftåpninger gjør gruvene uegnet. Porsgrunn, en av Norges mest erfarne industrikommuner, har med rette sagt nei; avslutt. Dette ville bli for naer enhver tett bosetting. Ansvaret er tatt, også for Norge. Fjorden kjenner vi – og dere. Kapasiteten er nådd. Vi har foreslått mye bedre alternativ for dere; i ubenyttet fjell unna folk, og med forhåndstetting.
D etse rutt i latinformasjons vilje og kompetanse også har grenser som er overskredet: For de tre siste internasjonale kravene til en presentasjon av en ny deponi-ide har Noah ikke en gang forsøkt seg på:
4. Opplegg for drift og overvåking. 5. Sikrings- og etterdrifts-situasjon, (lekkende gruver fulle av vann rundt avfallet, med senere trykk ut mot vernet fjord).
6. Søkerens/statens sikkerhetsansvar. (Sikring og forsikring ville taeret på kapitalen). Prosjektet er ikke miljø- og sikkerhetsmessig realistisk og må avvises snarest mulig. Det kan heller ikke avbøtes med redusert volum.
Øystein Dalland, Helge Klüver, Håkon Nedberg, Egil Ronaess