Kvifor regionreform - 3
Norge er eit veldig sentralstyrt land. I departement og direktorat vert det teke bestemmelsar på detaljnivå som med fordel kunne vore tekne i kommunar og fylkeskommunar. Med kva kompetanse og lokalkunnskap vert desse avgjerdene tekne?
Kom mune politi kara r og fylkes politi kara r og det administrative apparatet lokalt og regionalt kjenner sitt område, kjenner sine folk og kjenner på dei felles utfordringane. Dette gir muligheter for kvalitativt betre avgjerder.
Stortinget bør dessutan i større grad få høve til å konsentere arbeidet sitt om dei store nasjonale og internasjonale spørsmåla og dei lange linene i politikk og samfunnsutvikling. I vekselvirkninga mellom kommune, fylke og stat blir det lett for mykje bitevis tenking.
Døme: Når vi i fylka langs kysten frå og med Vestfold til og med Rogaland kjempar for moderne jernbane mellom Oslo og Stavanger, kjennest det merkeleg nok ofte nokså einsamt. Det burde vera ei innlysande opplagt nasjonal oppgåve at regjering og storting så å seie automatisk syter for at heile landet blir knytt saman med moderne vegar, jernbanar, ferjeruter…
Men slik er det ikkje: Langs den banestrekninga eg nemnde, må vi lokalt og regionalt kjempe fram bit for bit: Eidanger parsellen i Vestfold og Telemark, HolmHolmestrand-Nykirke i Vestfold, vidare frå Nykirke sør- og vestover for å få full nytte av Eidangersporet, deretter nybygging vidare mot sør og vest frå Telemark til Brokelandsheia, og igjen stubb for stubb gjennom Agder og Rogaland til vi ein gong kan gå på toget i til dømes Porsgrunn og koma til Stavanger på rimeleg tid. Stubb for stubb, bit for bit.
Imens sit styringsverket i Oslo og og bestemmer og instruerer om korleis dei nokså få millionane vi får til n a e ring s utvikling skal brukast. Gjennom større og meir kraftfulle regionar kan vi bygge opp ei mykje meir rasjonell – og betre – samfunnsstyring. Kommunane kunne få fridom til å ta seg av dei lokale og viktige sakene i større monn enn i dag, regionane/fylkeskommunane kunne få kraft og mynde til å ta seg av dei regionale sakene som er for store for einskildkommunar og ikkje store nok til å vere nasjonale.
Og vi kunne få ei politisk og administrativ statsstyring som verkeleg konsentrerer seg om dei store, nasjonale sakene som nasjonal tryggleik, lov og rett, klima, miljø både nasjonalt og internasjonalt, Norge sin plass i verda både politisk og naeringsmessig, samanknytting av landet gjennom både fysisk, utdanningsmessig og elektronisk infrastruktur, og mange andre store sentrale praktiske og prinsipielle spørsmål.
Åfåei meir fornuftig og rasjonell samfunnsforvaltning og styring er i seg sjølv vesentlege argument for at vi treng sterkare, større og meir kraftfulle regionar eller fylke. Og for all del på alle desse nivå: Styrt av folket gjennom direkte val til politiske organ som står direkte ansvarleg overfor folket.
Jørund Ruud,