Skraping av is og annen skrapesjuke

Skrapesjuke er ikke noe å spøke med. Da sikter jeg ikke til sjukdommen som mange bilister har opplevd denne vinteren. Riktignok kan man bli sjuk av å stå for lenge ute og skrape is av bilen, men den slags sorterer nok mer under lidelser som snue og giktfeber. Dessuten er det en belastning for hjertet som følge av opparbeidet aggresjon.

Man kan stundom vaere irritert på så mangt, men en lengre krangel med vaergudene om de rådende vaerforhold er man bare nødt til å tape. Nå får jeg vel ei lita skrape for å ha havnet på viddene. Grunnen til at skrapesjuken sto på blokka akkurat i dag, er øvrighetas tiltak for å begrense uvesenet. Ergo har man innført forbud mot å mate blant andre rådyrene i vinter. Det er altså bedre at de sulter i hjel. Så langt har samtlige rådyr av norsk opprinnelse sluppet unna sjukdommen, så da lurer jeg litt på hvem som skal smitte hvem. Det blir litt som de to første menneskene her på jorden. Hvem var kilden til den første spirende mannfolkinfluensaen, mon tro? Og så kan man jo lure på hvordan noen kan pådra seg skrapesjuke ved å spise utlagt mat. Svaret er visstnok at alt som får dyrene til å samle seg øker smittesjansen. Her kan man trolig jamnføre med menneskene som ikke alltid er i like god form etter å ha vaert samlet en lørdagskveld.

Etter det jeg har grunn til å tro, er det ikke alle som tar forbudet på alvor. Her om dagen så jeg et rådyr som forsynte seg greit av noen brødskalker i nordlige deler av Porsgrunn. Det dukker jo alltid opp en god grunn til ikke å gi mat. Langs Porsgrunnselva står det flere skilt der folk tak- kes for ikke å mate fuglene. Her har de utelatt «måkene» for ikke å stigmatisere. Personlig fortjener jeg ikke en slik takk, siden jeg til stadighet gir av min overflod. Det er ikke engang rådyrt.