Vidda i ferien
lillebror. Da de spente på seg skiene i Alta hadde ikke Erling hatt ski på beina på to år.
– Vi har bodd i Belgia, forklarer han. Men han har hockeyskøyter på beina fem dager i uka, så det var ingen problemer med formen. August løper heller ikke på ski.
– Snowboard, svarer han på hva han driver med for han er heller ingen sofagris.
– Vi drar en del til Kongsberg så jeg får trent, sier han. Pappa legger ikke skjul på at August er ganske god. Denne onsdagen i vinterferieuka, da noen av klassekameratene antagelig lå på sofaen å sløva, satte de av sted. Det var 15 minus, men det skulle ikke vare. Etter ti timer hadde de tilbakelagt 30 kilometer. De satte opp telta, spiste litt og la seg i soveposene med alle klaerne på.
Neste morgen: opp klokka sju, varme vann, spise og komme seg av gårde. De gikk i sporet til Finnmarksløpet. På veien møtte de hundekjørere som trente.
Tredje dagen begynte det å bite skikkelig i kinna. Gradene falt forbi 30 minus, men de gikk fortsatt i ti timer og krøp opp i soveposen på kvelden.
Fire dager uten chat
Dagen etter var det 37 minus. Pulkene ble som et anker, bindingene gikk i stykker, smøreosten kom ikke ut av tuba. De fant seg ei koie.
Da de kom til Karasjok 25. februar hadde de gått 90 kilometer på ski. Det er omtrent som å gå fra Porsgrunn til Asker.
I fire dager kunne de verken chatte eller sjekke Facebook.
– Men vi dro jo ikke til Finnmarksvidda for å chatte, sier Erling.
Men hva med Grønland? August er ikke så sikker lenger, ikke Erling heller.
Han drar til Italia sammen med kjaeresten i påskeferien. Resten av familien drar på hytta; antagelig finner de på alt mulig annet enn å ligge på sofaen.
▶ Ragnhild Johansen