Lavmål fra Listhaug
En litt frisk tone, den gode replikken og velformulert retorikk er ofte ingredienser i et godt politisk ordskifte. Det er verdier ved den politiske debatten vil bør vite å ta vare på og vedlikeholde.
Vi er imidlertid vitne til en utvikling i den politiske diskusjonen her til lands, hvor de nevnte ingrediensene skiftes ut med et språk og hvor de skiftes ut med karakteristikker som forsimpler de politiske meningsbrytningene. Vi opplever en vulgarisering og brutalisering av politiske debatter, som bør bekymre oss. Og som vi bør gjøre noe med. Dette handler om langt mer enn nettroll og skakkjørt manndom i mannegruppa Ottar.
Det er nok å ta en kikk på en del av kommentarfeltene på sosiale medier, for å oppleve en språkbruk og en stil som kan skremme noen og enhver fra å mene, fra å ta del i debatten og fra å la seg engasjere i politisk arbeid. Ikke nok med det, vulgariseringen tas også ut i det muntlige politiske ordskiftet. Og her er dessverre enkelte av våre fremste politikere på nasjonalt nivå de beste «foregangsmenn og kvinner»!
Det som skjer er bekymringsfullt, jeg har alt skrevet noe om faren for at folk kan la vaere å engasjere seg, men det er og bekymringsfullt fordi en slik brutaliserende debattform kan virke legitimerende for ytterliggående politiske krefter, og legitimerende for ytringer som er preget av hat.
Vi er og vitne til at enkelte politikere velger en debattform hvor politiske motstandere tillegges standpunkt de ikke har. Et ganske ferskt eksempel, som for øvrig er et temmelig grelt eksempel, var debatten i Dagsnytt 18 for litt tid tilbake. Tema var justis- og innvandringsministerens bruk av ordet monster, om mennesker som forgriper seg seksuelt på barn. Ministeren møtte menneskerettighetsjuristen Anine Kiaerulf, som argumenterte svaert godt for hvorfor begrepet monster ikke bør brukes på mennesker.
Samtidig var Kiaerulf tindrende klar på at seksuelle overgrep mot barn er svaert alvorlige forbrytelser som må ha høyeste prioritet hos politi og påtalemyndighet, og som må straffes i tråd med det som er norsk strafferettspleie. Likevel anstrengte justisog innvandringsministeren seg kraftig for at det skulle etterlates et inntrykk av at Kiaerulf betrakter barneovergripere som offer.
Detserut til at Sylvi Listhaug har gjort det til sitt mønster å anlegge en slik debattform, når hun nå beskylder Arbeiderpartiet for å sette terroristers rettigheter foran nasjonens sikkerhet, fordi partiet mener det er domstolenes oppgave å avgjøre om mennesker skal miste sitt statsborgerskap. Et slikt tap er en straff, og det er domstolenes oppgave å avgjøre skyld og ilegge straff. Ikke politiet. Det Sylvi Listhaug gjør er stygt og det er en uverdig debattform. Ikke minst av en statsråd.
Vi har et ansvar som politikere og som tillitsvalgte i politiske partier for å ikke bli en del av et slikt politisk ordskifte, og vi har et ansvar for å si ifra og prøve å stoppe forsøk på forsimpling og brutalisering av politikken. Vi vil ikke en slik utvikling.