Skal det vaere en bakt potet?

Kan vi si at aeraen med bakt potet er i ferd med å bli et avsluttet kapittel? Før om årene inngikk jo denne delikatessen i kostholdet til de aller fleste oppegående personer, også når de ikke var så veldig oppegående. En hver by og bygd med respekt for seg selv kunne varte opp med mobilt salg av herligheten, i helgene. Den som først hadde vaert innom på et diskotek og moret seg, kunne nyte et bedre måltid fra stedets potetvogn før han eller hun gikk hjem. Eller før han og hun gikk hjem sammen. Dette kunne skje, også utenfor ekteskapets trygge ram- mer, etter det jeg har hørt. Og det er faktisk ikke så mye.

Salg av bakt potet fra egen vogn var meget god butikk og på høyde med så vel pølse som kebab. Spesielt likte man godt luksusvarianten med mais, dressing, smør, bacon og skinke. En jeg vokste opp sammen med, og som ikke lever lenger, hevdet at han hadde kjøpt en bakt potetvogn. Jeg prøvde å forklare at det umulig kunne stemme. En vogn kan ikke vaere bakt. Da prøvde han seg med en «vogn, tilrettelagt for baking og salg av poteter», og kunne dermed notere seg for korrekt svar. Han bakte poteter i helgene og tok potetferie midt i uka. Antagelig var omsetningen like stor som for bygdas største potetbonde. Vår mann i vogna kunne fortelle om en avanse så vill at det kan hamle opp med den mest saftige avlingsskadeerstatning på denne siden av ekvator. Muligens også på andre siden av ekvator.

Bakt potet på restaurant er ikke like fint som det var før om åra. Det er nok fordi stadig flere opplever at det er kronglete å ete. Da er det bedre med vanlige kokte knoller. Folk spiser jo dette hjemme, men med en gang man setter seg på en restaurant skal det plutselig vaere noe helt annet. Poteter er uansett poteter, eller i det minste jårpler, som de sier i Kvinesdal.