Jerusalem og Palestina, nok en gang

Respons på innlegg fra Palestina- komiteen, tirsdag6/3.

Det er en god sak å kjempe for den som er svak. Venstresiden i norsk politikk har betydd mye for det Norge vi har i dag. I Israel/Palestina-konflikten er det en åpenbart sterk og en svak part, og det er ikke vanskelig å forstå at det påkaller oppmerksomhet, og ønske om å engasjere seg. Men hva hvis den svake part ønsker å ha den rollen, fordi de har en annen agenda?

Det er synd på palestinerne, men det er også deres lederes ønske at det fortsatt skal vaere slik. Ingen folkegruppe har fått så mye bistand, og likevel opprettholdt offerrollen. Ingen har bevart sine flyktningeleire så lenge og unnlatt å integrere og å legge til rette for et bedre liv, på tross av enorme bevilgninger.

Vesten pøser på med penger; av sine egne får de ikke stort. Israel har gjentatte ganger tilbudt fredsløsninger, mot at palestinerne anerkjenner dem som nasjon. Palestinaaraberne (muslimene) avslår hver gang. Hvorfor? De vil ha hele Israel. Det er så fremmed for vår tankegang at vi ikke helt tror på det.

Men dette er den virkeligheten Israel lever i. De er en nasjon med dyp kjennskap til regionen, og dermed muslimsk tenkning. Klart de må vaere sterke. De vet dette er alvor. At man boikotter Israel, gjør dem antagelig bare sterkere. Fordi de må.

Gå inn på YouTube og søk opp «Mosab ben Yousef UN Watch», og hør hans tale til FNs menneskerettighets forsamling i september 2017. Det tar 3 minutter. Han har vokst opp i Ramallah på Vestbredden som sønn av en av grunnleggerne av Hamas. Han har noe å si til forsamlingen. Boken hans «Sønn av Hamas» er også verd å lese. Verden trenger hans stemme. Boikott av Israel vil aldri kunne gi det palestinske folk menneskerettigheter og et verdig liv. Deres skjebne er i deres egne lederes lomme.

I all beskjedenhet