Mammas forbudte følelser
Mens venner og familie tok med den nyfødte gutten på trilletur, satt den nybakte moren hjemme og håpet at de ikke kom tilbake med ham.
Det som skal vaere livets største lykke, leder mange kvinner inn i depresjon. Ingvild Kjaer Venice fra Porsgrunn forteller historien om da hun trengte et helseteam rundt seg for å klare å vaere mamma.
De var alene inne på et fremmed rom på sykehuset i Porsgrunn. Det var innredet med en bokhylle, en gymmatte på gulvet, barneleker og et barnebord med stoler til. Ungdomsskolelaereren Ingvild Kjaer Venice var nervøs, følte at situasjonen var kunstig. Hun hadde den 10 uker gamle sønnen William foran seg.
Hun la ham på gulvmatta, søkte blikket hans, snakket til ham med lys stemme. Alle hadde sagt at mor kjenner barnets signaler best. Hvorfor var det ikke sånn for henne?
På veggen bak dem var et stort speil. På andre siden av speilet sto en psykolog i 20–30 minutter og observerte alt gjennom det som fra hennes side var et vindu. Hennes jobb var å finne ut av hvorfor det gikk så galt etter at Ingvild fødte William.
«Jeg kommer til å ødelegge ungen min»
På sykehuset jobbet jordmødre og barnepleiere hardt for å få i gang ammingen. Men Ingvild fikk det ikke til, og kjente på et press hun var ukomfortabel i.
– Når jeg ser tilbake på det nå, startet det allerede første kvelden etter at vi kom hjem fra barsel. Det jeg trodde var barseltårer som skulle gå over neste dag, ble vaerende konstant, sier Ingvild Kjaer Venice nå, fem år etter at hun fødte sin førstefødte.
Hun plukket opp mobilen. Scrollet seg forbi bilder av ryddige, vakre hjem, idylliske motiver av foreldre med barn og lekkert danderte middagstallerkener på en hverdag. De gjorde henne enda mer nedstemt. Så gikk hun inn på Google.no. I søkefeltet skrev hun «trist akkurat blitt mamma».
Begrepet fødselsdepresjon hadde hun noen vage minner om å ha hørt før.
– Jeg hadde aldri vaert deprimert før i mitt liv, og det var knapt noen som snakket om fødselsdepresjon til meg da jeg gikk gravid, sier hun.
Da ektemannen måtte tilbake på jobb to uker etter fødselen, slo panikken inn. Ingvild fikk angst av å vaere alene med ansvaret for barnet.
Mantraet ble «Jeg kommer til å ødelegge ungen min med disse vonde følelsene jeg har». Løsningen ble at ektemannen tok over deler av hennes permisjon, mens hun ble sykmeldt.
Enkle små hverdagsrutiner, som å dusje, skifte klaer og pusse tenner, ble til omfattende oppgaver hun ikke klarte å gjennomføre. Om natta fikk hun ikke sove, lå våken og bekymret seg for at hun ødela barnet sitt.
Hun kunne se seg selv utenfra, og angre på hele «prosjektet», på at hun satte et barn til verden.
– Da familie og venner tok med seg William ut på trilletur for å avlaste meg, satt jeg hjemme med hjertebank og håpet at de ikke skulle komme tilbake med ham. Det er forferdelige følelser å ha, fortsetter hun.
Slik er fødselsdepresjon
Hvert år vil anslagsvis 3.000–9.000 barselkvinner i Norge vaere plaget av nedstemthet og depresjon, ifølge Folkehelseinstituttet.
En deprimert barselkvinne kan for eksempel bli mer likegyldig når det gjelder å amme og stelle barnet, og hun kan bli mer ufølsom for barnets signaler og behov. Det er heller ikke uvanlig at dypt deprimerte barselkvinner plages av vonde tanker og fantasier om å miste kontrollen og komme til å skade seg selv og/ eller barnet sitt.
Mange opplever sterk skyldfølelse og skam over ikke å ha de forventede morsfølelsene overfor barnet.
Ingvild ba en helsesøster om hjelp. Hun strigråt mens hun satte ord på følelsene hun bar på.
På helsestasjonen i Porsgrunn deles kartleggingsskjemaet EPDS (Edinburgh postnatal depression scale) ut til nybakte mødre etter seks uker. De ti spørsmålene kan gi en indikasjon på om kvinnene er rammet av fødselsdepresjon, og tar for seg mors humør og følelser de sju siste dagene:
▶ Har du kunnet le og se det komiske i en situasjon?
▶ Har du gledet deg til ting som skulle skje?
▶ Har du bebreidet deg selv uten grunn når noe gikk galt?
▶ Har du vaert nervøs og bekymret uten grunn?
▶ Har du vaert redd og fått panikk uten grunn?
▶ Har du følt at det har blitt for mye for deg?
▶ Har du vaert så ulykkelig at du har hatt vanskeligheter med å sove?
▶ Har du følt deg nedfor og ulykkelig?
▶ Har du vaert så ulykkelig at du har grått?
▶ Har tanken på å skade deg selv streifet deg?
– De fleste som svarer på skjemaet vil ha en score på 3–4 poeng totalt. Er man oppe i 11–12 poeng, er det høyt. Da er en av mulighetene å innkalle til ny, frivillig støttesamtale. Er svaret «ja, nokså ofte» på det siste spørsmålet (om å skade seg selv) ville jeg henvist personen videre til BUP eller DPS (Distrikts psykiatrisk senter), sier helsesøster Kristin Torvik i Porsgrunn, som har jobbet som helsesøster i 15 år.
Hun forteller at økt fokus på temaet har gjort dem i stand til å fange opp flere kvinner som er i risikogruppen for fødselsdepresjon.
En å snakke med om det vonde
På helsestasjonen får mødrene tilbud om støttesamtaler. Dersom de ønsker, kan de besvare kartleggingsskjemaet igjen etter noen uker.
Helsesøstrene setter aldri diagnosen «fødselsdepresjon». De stiller seg imidlertid til disposisjon som «konteinere», et sted mødrene kan få utløp for alle de vonde følelsene.
– For noen blir ikke det å få barn som de hadde tenkt. Det er ikke alltid like fantastisk etter en fødsel, og det skal det vaere lov å snakke om, sier hun.
Kvinner som har hatt depresjoner tidligere, eller har negative livsopplevelser som sykdom og død rundt seg, økonomiske problemer, arbeidsledighet eller konflikter i parforholdet, er en utsatt gruppe, ifølge Folkehelseinstituttet.
– Så må vi også vaere oppmerksomme på dem som er perfeksjonister. Er man vant til å opprettholde trening, et ryddig hjem og de tingene, kan det å få barn vaere en stor omveltning i livet, sier Torvik.
Helsestasjonen samarbeider med Sped- og småbarnsteamet hos BUP (barneog ungdomspsykiatrien). Når ikke støttesamtaler er tilstrekkelig, er BUP neste alternativ.
Det var dit Ingvild Kjaer Venice ble henvist, og hvor hun fikk et team av psykolog og lege rundt seg som jobbet med henne og William over tid.
Psykologen var to ganger hjemme hos Venice for å observere samspillet mellom henne og sønnen. I tillegg hadde de en rekke samtaler og øvelser, også sammen med Williams far.
– Jeg kjente faktisk ikke på noe skam for det å reise dit. Viktigst for meg var å få hjelp, at de klarte å gi meg troen på at jeg er en god mor, sier Venice.
Forventningene om perfekt mamma
Idun Røseth er psykologspesialist ved sped- og småbarnsteamet ved Sykehuset Telemark. Hun forteller at de har hatt en økning i antall kvinner som søker hjelp knyttet til svangerskaps- og fødselsdepresjoner.
– Vi får stadig inn gravide og nybakte mødre som strever. Vi ønsker å komme tidlig til før vanskene har kjørt seg fast og det er lettere å få til en positiv endring.
– Å få barn er en kjempeomveltning i livet og vekker eksistensielle temaer som for mange kvinner kan vaere vanskelige. Spesielt hvis de er sårbare fra før av, sier hun.
Innledningsvis kartlegger de hva moren synes er vanskelig. Så legges det opp et individuelt opplegg.
– Noen mødre har strevd med psykiske vansker før, de kan ha vaert utsatt for svikt i egen barndom, de kan ha et problematisk forhold til sine egne foreldre, eller blitt utsatt for mobbing eller overgrep – mye kommer opp igjen. Vi bruker tid på å bearbeide det som mor opplever som viktig i forhold til hennes funksjon som mamma.
– Så jobber vi mye med å styrke mors rolle i samspill med barnet, at hun skal føle seg kompetent og trygg som mamma, fortsetter hun.
Røseth tror at det er noe i vår kultur som får nybakte mødre til å kjenne på et press etter fødsel.
– Mange forventer at morsinstinktet skal blomstre fra øyeblikket barnet er født, men det er ikke alltid sånn, tenker jeg.
– Det skaper problemer for mødre at man har ideen og forventningen om den perfekte mamma. En del kvinner bruker tid på å få de gode følelsene for barnet sitt, og det må vi normalisere. Mitt inntrykk er at helsesøstrene har blitt veldig dyktige i arbeidet med dette, sier Røseth.
Nytt tilbud på Snapchat
For Ingvild Kjaer Venice har erfaringen med fødselsdepresjonen gjort at hun vil sette temaet på dagsorden. Hun er en av åtte kvinner fra hele landet som sammen har startet bevegelsen Godnokmamma. De har en egen snapchatkonto hvor de gjennom korte videosnutter deler sine erfaringer, gir tips og råd. Ønsket er å formidle ut at fødselsdeprimerte kvinner i dag ikke er alene, at det ikke er noen skam å be om hjelp og at de er gode nok mødre.
– Hver gang ordet «fødselsdepresjon» kommer opp i ulike sammenhenger, blir jeg veldig engasjert.
– Åpenhet om dette er viktig, og Godnokmamma er et tilbud vi selv skulle ønske vi hadde da vi slet, sier hun.
Hvorfor akkurat hun ble rammet, har hun spurt seg mange ganger. Hun forteller at det ikke var noen bagasje der, som skulle tilsi at hun var i den såkalte risikogruppen.
– Men jeg har alltid vaert en perfeksjonist, som liker å ha alt på stell. Og jeg har brukt lang tid på å akseptere at jeg ikke kan prestere like mye på alle områder nå som før jeg fikk barn.
Det skaper problemer for mødre at man har ideen og forventningen om den perfekte mamma. En del kvinner bruker tid på å få de gode følelsene. Idun Røseth, psykologspesialist