De driver med ekte rakettforsking
Forskingsmiljøet ved campusen i Porsgrunn er blant verdens fremste på å utvikle 3D-printteknologi.
Finnes det noe mer irriterende enn å vente? Hvis du har ødelagt bilen, og må bytte en del som befinner seg på et lager på andre siden av jordkloden. Den skal pakkes, sendes og hentes før verkstedet får den på plass.
Tenk deg at du slipper alt det. I stedet sendes tegningen fra fabrikken til en produsent i Norge, og deretter ved hjelp av en 3D-printer lages den delen du mangler.
Usannsynlig? Nei, faktisk ikke. Analytikere har anslått at 3D-printere vil redusere flyfrakt med 30 prosent i løpet av et drøyt tiår. Det er knapt noe forskingsområde det blir forsket mer på enn nettopp 3Dprinting. På campusen i Porsgrunn er de verdensledende på en liten snipp av dette området.
Med mikrometer-presisjon
– Vi snakker om en ny industrirevolusjon, sier Lasse Gumpen, daglig leder i Kraemer AS. Det var han som fikk snøballen til å rulle. Han trengte deler til en sjelden veteranbil. Gamle bildeler kan vaere vanskelig å finne og dessuten dyre.
Slik kom han over Cold Dynamic Spray (CDS)-teknologien, utviklet i Sovjetunionen på 80-tallet. Det handler om å skyte mikrometer store partikler på en overflate.
– Det er som å kaste snøballer på en snøvegg. De fester seg til hverandre, forklarer Joachim Lundberg. Han leder dette prosjektet og er førsteamanuensis på Høgskolen i Sørøst-Norge.
Målet for forskingsprosjektet på Kjølnes er å skyte knøttsmå metallklumper med en diameter på 20 mikrometer med en hastighet på over 600 meter i sekundet inn i en metallplate. Vi snakker om en partikkelhastighet på omtrent det dobbelte av lydens hastighet og de skal treffe med en nøyaktighet på pluss minus en millimeter.
– Det er dette vi har fokus på. Foreløpig har partikkelstrømmen for stor spredning. Dermed blir 3D-printingen for unøyaktig, sier forsker og førsteamanuensis på høgskolen, André Vagner Gaathaug. Det er han og Lundberg som utgjør hjernene i
dette prosjektet.
– Tenk at det tilfeldigvis ligger et slikt unikt kompetansemiljø her i Porsgrunn, sier Gumpen.
Blir som Spotify
Teknologien dreier seg verken om å lime eller sveise. Som med snøfnuggene som fester seg til hverandre, slik vil metallpartiklene bygge på hverandre for å lage den bildelen du trenger. CDS-teknologien kalles additiv. Man starter med et lite emne og tilsetter mer metall. Det mer vanlige er det motsatte å starte med et stort emne og så frese bort det overflødige.
– Hva med bransjen? Vil bilfabrikken på andre siden av kloden finne seg i at vi produserer bildelene selv?
– Det blir som musikkindustrien og Spotify, tror Gumpen. Til å begynne med var det stor motstand, men så så de at det var streaming som ga dem inntekter. Det handler om å lage gode avtaler.
Et barn av NI-eksplosjonen
CDS-teknologien benyttes i dag som teknologi på romstasjoner. Der er kostnadene høye. Prosjektet på Kjølnes retter seg mot små og mellomstore bedrifter innen tradisjonelle fagområder.
– Ja, vi driver med romfartsvitenskap. Det er helt riktig, ler Lundberg og Gaathaug, sistnevnte har en doktorgrad i gasstrømmer.
Laboratoriet de jobber i er et barn av eksplosjonen i N1, den førsteammoniakkfabrikken som eksploderte i 1985.
– Ja, den teknologien vi jobber med er på mange måter et barn av det høgskolen begynte å jobbe med etter ulykken på Herøya, sier Gaathaug.
Men ennå er det et stykke fram. Prosjektet har fått 250.000 kroner av Oslofjordfondet, men de trenger mer for målet på sikt er å lage industri og arbeidsplasser.