Ingen krim uten helt
Den klassiske krimhelten har frakk og alkoholproblemer. I dag må helten eller heltinnen by på noe mer for fenge leserne, ifølge ekspertene.
Krimbøker har helter, uten dem ville det ikke fungert. Noen må lose leseren gjennom spenningen og løse mysteriet. – Det er viktig til å huske at alle kan egne seg som helter. Høye og lave, homser og transer, menn og kvinner, det er ikke vesentlig. Aller viktigst i en krimroman, og noe mange synder mot, er at man må ha en viljesterk karakter. Det går ikke med en helt som sitter og stirrer ut av vinduet mens mordene farer forbi, sier Henrik Langeland, skrivekursholder og forfatter av en rekke bøker, blant annet romanen «Wonderboy» og sakprosaboka «Fortellekunst – håndbok i litteraere teknikker».
Den tidligere VG-journalisten Ingar Johnsrud debuterte med krimromanen «Wienerbrorskapet» i 2015, den første delen av en trilogi som avsluttes i år og er solgt til 20 land. Hovedpersonen, Fredrik Beier, er en politietterforsker av den egenrådige sorten.
– Det er jo en klisjé, med en forsoffen type med antydninger til misbruk av alkohol, narkotika, sex. Eller med andre svakheter. Jeg gjorde det slik, som så mange andre før meg. Men det er jo slik vi mennesker er skapt, vi er summen av alle våre sterke og svake sider. Det som er viktig, er at karakteren bør ha et levd liv, sier Johnsrud.
Proff eller sårbar
Johnsrud forteller at han lagde seg en skisse med Beiers bakgrunn for å bli best mulig kjent karakteren.
– Boka som kommer nå, er nummer tre, det betyr rundt 1500 sider til sammen med Beier som helt. Man klarer ikke å tenke gjennom alt på forhånd. Derfor er det et poeng at karakteren har noen åpne ender.
Johnsrud nevner en annen form for helter, de man finner i typisk britisk krim. Proffe personer, som man egentlig ikke vet så mye om som leser, bortsett fra at de er dyktige til å løse mysterier.
– Vår krimtradisjon er annerledes. Karakterenes historie skal vise tiden de lever i. De personlige sidene hører også hjemme i skildringene av de nordiske krimheltene. De har ofte barn, er gift, ulykkelig gift eller fraskilt og så videre.
Anja Rålm, redaktør for krimklubben i Cappelen Damm, utfyller:
– De norske krimheltene er gjerne sårbare, en form for antihelter. En type som Poirot har man større distanse til, han står der og har svaret på gåten.
Bryter mønsteret
Rålm påpeker at krimbøker i utgangspunktet har en stringent form, og at det er bra når noe bryter med mønsteret.
– Da får vi tro på at dette er mennesker. Jo Nesbøs Harry Hole tåler jo mye juling, men er samtidig sårbar. Det gir karakteren troverdighet. Nesbøs bøker er skrevet med enorm selvtillit, en pondus i skrivestilen, det er kanskje derfor vi godtar at det ikke alltid går helt opp.
De trekker alle sammen fram at Harry Hole er en svaert vellykket krimhelt, i slikt format at de i ettertid husker helten bedre enn handlingen.
Ifølge Rålm kan helten vaere en hvilken som helst type person.
– Politi, journalist, hjemmevaerende husmor, det spiller ingen rolle. De siste 20 til 30 årene har heltene blitt mer menneskelige. De er gjerne noe mer ekstreme en folk flest, men de tar opp temaer som er lett gjenkjennelige. Norsk og nordisk krim er litt nedpå, det er ofte lett å identifisere seg med noen av egenskapene karakterene har.
Langeland mener at heltens skavanker er med på å bygge en mer spennende og interessant person.
– For å si det sånn: Det blir nok en bedre krim med Trond Giske som hovedperson enn Jonas Gahr Støre.
Empati
Et annet element Langeland mener er viktig, er at hovedpersonen vekker empati.
– Hovedpersonen trenger ikke å vaere sympatisk, men en som bare er motbydelig, funker ikke. Hvis vi ikke bryr oss om at hovedpersonen dør, er det liten vits.
Johnsrud er enig, han mener man ikke trenger en likandes hovedperson, men man må forstå hvorfor karakteren handler som den gjør.
– De krimheltene jeg liker best, er de som er naermest de skurkene som jages. Der de etiske valgene er det som skiller dem.
– Gi hovedpersonen et dilemma, det er cluet. Da har man en roman. Du kan beskrive dem så mye du vil, med de blir først levende når de står overfor et dilemma. Når de må ta valg, når de settes under press og må reagere, sier Langeland.
– Et sentralt element er uansett at helten må oppklare mysteriet på en måte som får oss til tro at det ikke kan skje igjen, sier Rålm.
Johnsrud trekker fram et grunnleggende dilemma for krimforfatteren.
– Forfatteren vet alt som skal skje, kjenner svaret på alle spørsmålene. Jobben vår er å se historien fra leserens perspektiv. Å skape en troverdig historie og karakterer som både byr på dybde og overraskelser. (NTB)