Vår alles Sputnik fyller 75 år
– Jeg ønsker meg ingen verdens ting i gave. Opplevelser har det vaert nok av. Ikke engang ei ny kjerring trenger jeg. Hva skulle jeg vel ha gjort uten Vivian?
Mandag jubilerer Sputnik. Countrystjernen fra Bostrak takker fru Vivian for at han stort sett har landet med begge beina på asfalten.
Over dørene til Sputnikmuseet, rett under den digre, rødmalte raketten, henger det to kassegitarer. I den ene bor det et ekorn. Den andre huser for tiden en dompap med familie. De er visst monogame, småfuglene med oransjerødt bryst. Forholdet varer med andre ord i mer enn én sesong. Slik er det også med huseierne. Sputnik, eller Knut T. Storbukås som han egentlig heter, og kona Vivian. De har vaert sammen i gode og onde dager siden de sto til alters i Tørdal kirke for 47 år siden.
Mandag runder den musikalske bestefaren med 23 plateutgivelser (minst) på samvittigheten 75 år. Han takker først og fremst fruen for at han stort sett har landet med begge beina trygt på asfalten.
Ser seg aldri tilbake
– Jeg tenker ikke noe over at jeg blir 75 år. For meg er det bare et tall. Spør heller Vivian om de greiene der.
Det går i høyt tempo på tunet i Bostrak, hjemme hos Vivian og Knut om dagen.
Vi må først innom det tidligere nevnte museet som hvert år besøkes av flere tusen turister. Det er vanskelig å si noe eksakt tall. Gjesteboka er riktignok tettskrevet, men ifølge administrasjonen (ekteparet Storbukås, journ.anm.) dreier det seg om langt flere i praksis. Det kommer etter sigende fortsatt busslaster med folk og fe som vil få med seg litt av all moroa artisten har stelt i stand gjennom et langt og innholdsrikt liv i rampelyset.
Før ekteparet bygde huset for snart førti år siden, var det visstnok her ulykkesfuglene i bygda spilte seg fra gård og grunn. På Pokerplassen. Før dompapen overtok.
– Ja, det var mye spill her. Brigg og poker. Det kom det nok ikke så mye godt ut av, forteller Knut, mens han traver av sted over gårdsplassen.
Alle har hørt om Sputnik. Mange elsker musikken og den karakteristiske stemmen hans. Kanskje aller helst på magnetisk tape som beveger seg mellom to spoler. De hverdagslige tekstene. Johanne som skal skilles. Hjertedører som går opp og igjen. Støvete landeveier. Ja, duvet.Livet.
Medfødt
Familiens musikalske gener har han blant annet fra oldefaren Ole Knatterud. Jernbanearbeideren kom fra Sel i Gudbrandsdalen, og slo seg helt tilfeldig ned i Drangedal. Han var ivrig med fela. Det er likevel moren Marie som sørget for at lille Knut for alvor oppdaget musikken som guttunge.
– Hun spilte og sang på bedehuset. Det var da jeg laerte de tre grepene mine, og de bruker jeg fortsatt den dag i dag. Det er Prøysen og meg vet du. Tre grep og tekster om livet.
Andre igjen synes artistens musikalske prestasjoner er sjanseløse. Det er slett ikke alle tilbakemeldingene som har vaert like hyggelige. Det bryr ikke countrystjernen fra Bostrak i Drangedal kommune seg noe større om.
– Jeg spiller den musikken jeg liker. Det er det mange som har satt pris på, og da velger jeg å fokusere på det. Jeg kan ikke bruke masse energi på folk som egentlig ikke vil høre på, sier han bestemt, og finner fram en bunke med fargerikt undertøy.
– Bokserane er de mest populaere. Bokserane ja. Kvinnfolka skal ha dem de også. Prisen har jeg ikke peiling på. Spør heller Vivian.
Rommet er fullt av ulike klenodier fra en lang karriere. Bilder av artisten samen med datteren til Hank Williams. Oppslag i både riksdekkende og lokale aviser og kulørt ukepresse. Fylkeskulturprisen i Telemark for 2014 har fått ramme. Drøssevis av kassetter og CD-plater. Konsertplakater. Og truser da. Det er jo tross alt dem det går mest av.
– Vafler og undertøy. Det selger som hakka møkk sommerstid.
Sykler fem mil om dagen
Den siste lastebilen han eide, en Scania med tilhørende snøplog, solgte Sputnik til en av sine ivrigste fans.
– Han masa og masa og masa, så til slutt lot jeg meg overtale. Det begynte å
Knut T. Storbukås, alias Sputnik
bli så fullt her på tunet uansett, og han dukker opp med den gamle bilen på den ene konserten etter den andre uansett, så da får jeg jo sett den. Nå sykler jeg i stedet. Fullt utstyr. I dag ble det fem mil før dere kom. Man må holde seg i form. – Fem mil? Helt på ordentlig?
– Ja, jeg står jo ikke hjemme hos meg selv og juger heller. Bror min og jeg sykler mye. Hver dag. Jeg spilte en konsert i forbindelse med åpningen av en butikk som solgte slike elsykler i Tønsberg. Da jeg skulle få betaling forlangte jeg heller et eksemplar, så da ble det slik. Det er kanskje litt juks, men jeg kommer langt og får beveget beina mine. Det er det viktigste.
Han har slitt litt med helsa.
– Men jeg slutta å røyke på dagen da legen sa det var farlig for meg. Nå er det bare spillearmen min som er litt gåen. Det skjedde et eller annet da jeg skulle måke snø med sørlandsskuffa her i vinter. Det går seg vel til.
– Får vi et smil, undrer fotografen, i det vi går under smijernsbuen som fører inn til kafeen utenfor det innholdsrike museet.
– Nei. Man kan tulle med alt. Absolutt alt. Sputnik tåler det meste. Jeg smiler ikke så mye som før. Det har jeg gjort nok av tidligere i livet, men jeg er ikke lei meg av den grunn.
Plutselig ler Knut høyt under skyggelua dekket av pins. Så ble det visst et smil likevel da.
En helt vanlig sliter
De har to sønner, en datter og åtte barnebarn. Om ikke lenge baerer det av sted på tur til Skagen med hele gjengen. Vivian spanderer.
– Det blir koselig det da. Det er hyggelig å samle hele gjengen, også får vi med småtassene på båten uten at det blir så mye styr med fly og greier.
Nå høres det kanskje ut som de to vegrer seg for å reise langt av sted, men det stemmer heller dårlig.
De bruker nesten all sin tid på å samle inn penger til et barnehjem i Thailand. Mye har de tatt fra egen lomme. Så langt har de sendt 1,4 millioner nedover, og innsamlingen er noe de har til hensikt å fortsette med. Sko får de blant annet
Ja, jeg står jo ikke hjemme hos meg selv og juger heller.
med seg fra den lokale skobutikken i Drangedal. Det er populaert for dem som ikke eier noe som helst.
De siste årene har ekteparet Storbukås bodd fast i Thailand i januar og februar. Denne vinteren inviterte de blant annet med seg nesten hundre barn fra hjemmet på badetur til stranden der nede.
– Dama i kiosken holdt på å besvime da vi skulle kjøpe is til alle barna. Vi tømte jo hele frysedisken på en handel. Omsetningen økte den dagen, ler Vivian, og inviterer i neste sekund til gryterett på kjøkkenet.
– Det er så mye kaker over alt der vi kommer, så når vi får gjester har vi begynt å servere vanlig mat i stedet. Man kan jo ikke leve av søtsaker.
– Hvorfor tror du mannen din har blitt så populaer?
– Det er fordi han er som han er. Verken mer eller mindre. En helt vanlig arbeidskar, som synger om det som skjer i hverdagen. Han har et hjerte av gull. Det har folk satt pris på. Det viser jo antallet solgte plater. Sputnik er fortsatt etterspurt, så folk må bare le. Jeg har mistet tellingen på alle henvendelsene som renner inn. Vi sier som regel ja, men Knut spiller ikke etter tolv om kvelden. Der er vi strenge.
«Rolig» feiring
Mandag venter boklansering og festligheter i anledning 75-årsdagen på Kafe K i Porsgrunn. Asbjørn Skotte har ført den nye boka i pennen, og skal overlevere den til jubilanten personlig. Deretter venter Rockefeller uka etter.
– Det er mange som vil snakke med Knut om dagen. I går var VG her oppe. NRK og Se og Hør har vi også avtale med.
– Dere blir ikke slitne av all oppmerksomheten?
Knut T. Storbukås, alias Sputnik
– Nei, vet du hva, da hadde vi ikke holdt på med dette. Så lenge vi er friske kjører vi på, ikke minst med tanke på pengene vi kan sende til barnehjemmet i Thailand. Der er det ingen direktører som håver inn millionlønn for å drive veldedighet. Pengene går rett til barna. Tanken på at de får utdannelse og mat på bordet holder oss gående, sier Vivian bestemt. – Er du enig Knut?
Sputnik tygger gryterett og kinakål med partydressing. Skyller det hele ned med et glass saft. Nikker.
– Jeg er ikke veldig opptatt av oppmerksomheten som følger med. Jeg har ikke tatt telefonen siden syttitallet tror jeg. Det er kona som snakker i telefonen. Folk slutter jo aldri å snakke i den andre enden lenger. Det blir så mye prat, og det orker jeg ikke altså.
– Angrer du på noe du har gjort gjennom karrieren eller livet?
– Nei, hva skulle det ha vaert? Man må jo stå i det, og det har vi gjort. Spør heller Vivian om de greiene der.
Folk slutter jo aldri å snakke i den andre enden lenger. Det blir så mye prat.