En takk til TybringGjedde

Jeg er villig til hevde at vi takker hverandre litt for lite her i landet. Selv om jeg gjør et anstendig forsøk så ofte jeg kan. Enten det gjelder å takke for hjelpen, takke for samtalen, takke for at kjaeresten min er nettopp det eller takke for maten. Det siste uttrykket kunne jeg fint ha brukt etter å ha lest Dagsavisen denne uken. Det gjør jeg, av ymse årsaker, ikke hver uke. Der kunne jeg lese et intervju med den relativt profilerte Frp-toppen Christian Tybring-Gjedde, som – enkelt sagt – mener at «det offentlige bør stille krav til fattige familier om hvor mange barn de skal ha, hvor de bosetter seg, og hva de bruker pengene på», som det heter i ingressen. Temaet er barnefattigdom og at denne har økt kraftig. Noe som utvilsomt er tilfellet også i Telemark. Dessverre.

Tybring-Gjedde påpeker at økningen i antall fattige barn kan forklares med innvandring. Det er nok en riktig observasjon. Han viser til at fire land – Somalia, Syria, Eritrea og Afghanistan – peker seg ut og utgjør den største andelen barn i lavinntektsgruppen. Han sier: – Felles for dem som kommer fra disse landene er at de får veldig mange barn, og det bidrar selvsagt til situasjonen. Om du fordeler det du har på veldig mange barn, så blir det selvsagt mindre per barn.

Han mener at alle har «et ansvar for egen livsførsel», og understreker at «det kan vaere kulturelt press eller andre ting som gjør at du får mange barn». Derfor mener han «det er galt å bare fortsette å gi mer penger». Han svarer «ja, absolutt» på spørsmål om de bør få faerre barn, men også at mange velger å bo i Oslo eller andre byer der boligprisene er høye: – Det går an å tenke seg at hvis de vil ha større plass, mer natur, slik at barna får større atspredelse og flere ting de vil vaere med på, om det er fotball, skøyter eller ski, så kan man flytte litt lenger ut. Boligene koster en brøkdel av prisen i Oslo om du tar ansvar for å flytte litt på deg. Det gjør jo mange nordmenn. De insisterer ikke på å bo på Frogner hvis de ikke har råd til det, sier Tybring-Gjedde.

Dagsavisen lurer, betimelig nok, på om han mener at det bør stilles lignende krav til «de norske». Svaret: – Jeg synes det ikke er så veldig krevende å si at man har et ansvar, og at det offentlige ikke bare kan tre inn. Man hører av og til om enslige kvinner som har fått barn med tre menn, for eksempel. Da mener jeg at da har du en uansvarlig livsførsel. Hvis du velger å gjøre det, og ikke har mulighet til å gi barna er oppvekst som gjør at de klarer seg bra, så er det egentlig en egoistisk handling. Så vil noen sikkert mene at det er dramatisk å si noe sånt. Men jeg mener at vi politikere må sette foten ned i større grad, og si at folk har et ansvar selv.

Hvis man røyker,

spiller bort pengene eller bruker kronene man har på annet enn barna, bør man også stille samme krav til, ifølge stortingsrepresentanten.

Jeg vil benytte anledningen til å takke TybringGjedde for å sette på dagsorden at fattigfolk nå må ta seg kraftig sammen. Forstanderen i Det mosaiske trossamfunn, Ervin Kohn, skrev nylig i en kronikk i Dagbladet at «adelsmerket for et åpent samfunn, et liberalt demokrati, ethvert samfunn, er hvordan det behandler sine minoriteter». Adelsmerker er neppe noe å samle på.

Jeg er også takknemlig for at Tybring-Gjedde fyller det aller første avsnittet i Frps program med innhold, slik at vi vet hva dette betyr. Det lyder slik: «Fremskrittspartiets ideologiske grunnlag, liberalismen, tar utgangspunkt i at folk selv er bedre i stand enn politikerne til å bestemme hva som er best for seg og sine. Vi tror ikke at formynderi og sentraldirigering er egnet til å skape velstand eller lykke for enkeltmennesket. Ettersom ethvert menneske er unikt, kan man ikke finne én fellesskapsløsning som passer alle. Vi ønsker derfor mer individuell frihet og ansvar for enkeltmennesket.» Jeg er jo helt enig i at velstand og lykke ikke kommer som en konsekvens av formynderi, men det er vel slik at det er mulig å misforstå hva som ligger i liberalismens natur. Enkeltrepresentanter tar kanskje ikke alt i et program opp i seg til enhver tid, men jeg antar at Tybring-Gjedde er på solid, ideologisk grunn når han tar til orde for at staten bør kunne stille krav til folk om hvor mange barn man skal ha, hvor de bosetter seg og hva man bruker penger på.

Man kunne kanskje opprettet noen direktorater for å kontrollere de ulike sidene av dette. Frp gikk til valg på å forenkle og avbyråkratisere dette landet. Noe som har ført til at det aldri har vaert flere byråkrater, så noen ekstra skader neppe. Det er blitt så populaert for tiden å reise til Kina, så en studietur dit for å laere litt om familiepolitikk hadde kanskje vaert på sin plass. Kineserne kan sikkert si litt om erfaringene etter at de så sjenerøst har åpnet for at ektepar nå kan få to barn.

Jeg sender en takk til Tybring-Gjedde for at jeg har brukt store deler av denne uken til å gjøre et anstendig forsøk på å sette meg mer inn i situasjonen til de som har Somalia som opphavsland. Fatou Jabangs masteroppgave om somaliske kvinner i barnerike familier har, for eksempel, vaert interessant lesning. Det har vaert relativt trist å lese, også, for fellesnevneren er at svaert mange av dem har det veldig tøft. Av mange årsaker, men kanskje først og fremst fordi svaert få er i jobb. At de kommer fra en kultur og samfunn som er så radikalt annerledes fra det vi kjenner i Norge, spiller nok inn. Jeg har brukt litt tid på å forestille meg hva det betyr for et land og befolkningen der å gå fra å vaere et stolt og omfattende handelssentrum til å bli kontinuerlig herjet med fra slutten av 1800-tallet og fram til uavhengigheten i 1960 – for så å vaere et militaerdiktatur i 20 år og deretter hjemsøkt av kriger og jaevelskap fra 1991. Jeg vil også rette en takk for at jeg – nok en gang – har grublet over hva vi, med politikken vår, prøver å si til somaliske kvinner som vil inn på arbeidsmarkedet, men som vi gir penger for å ikke sende barna i barnehagen. Frp har, tross alt, økt kontantstøtten til 7500 kroner i måneden.

Jeg er takknemlig for at jeg føler at jeg er blitt litt bedre kjent med det jeg oppfatter som en gryende optimisme blant annengenerasjonen innvandrere fra, for eksempel, Somalia. Våren 2016 la SSB fram en rapport som viste at norskfødte med innvandrerforeldre gjør det rimelig bra både hva gjelder utdanning og sysselsetting. 48 prosent av jenter mellom 19 og 24 år som født i Norge med innvandrerforeldre studerer. Det er 7 prosentpoeng høyere enn for jenter uten innvandrerbakgrunn. Blant farmasistudenter har nesten halvparten innvandrerbakgrunn. Mer enn 20 prosent av tannlegestudentene har innvandrerbakgrunn. Unge n orsk-somaliere har høyere valgdeltakelse enn gjennomsnittet for norsk ungdom. De er engasjerte, vil opp og fram og har muligheter de neppe ville hatt i Somalia. Jeg blir ikke overrasket om vi – om en tid – kan se likhetstrekk mellom somaliere og de vietnamesiske båtflyktningene som kom til Norge på 70-tallet. Og som i dag framstår som godt integrerte.

Det er, med andre ord, betimelig å takke. Men først og fremst for at jeg er blitt enda mer overbevist om at det aldri kan bli statens oppgave å regulere hvor mange barn man skal ha, hvor man bor eller om det er greit å bruke penger på tobakk. Vi har langt mer å vinne på å gi folk muligheter. Samtidig som man selvsagt må stille krav og ha forventninger. For all del.

God helg, Telemark!