Lille Eyolf, et Ibsenstykke uten Ibsen

Teater Ibsen har spilt et Ibsensykke, Lille Eyolf, uten egentlig å spille Ibsen.

Istedet for en teateropplevelse ble det en provokativ og absurd oppsetning, slik teatersjefen varslet tilhørerne om før forestilling. (Om noen gikk under forestillingen var det helt greit.) I tillegg til teatersjefnens varsling, ble det også utdelt ørepropper, noe som kom godt med.

Det er sagt fra profesjonelt hold at Ibsen ikke egner seg for barn. Dette er ikke riktig, teaterets Lille Eyolf hadde vaert midt i blinken for barnehagebarn. De hadde kost seg med skuespillernes kostymer og farvevalg, parykkene og alt som foregikk på scenen. Når replikkene og utvekslingen skrikes og hyles til hverandre, slik det gjøres i Lille Eyolf, så må jo dette vaere topp underholdning for barn, en isbjørn som også dukket opp på scenen, hadde nok også vakt jubel.

I første del av stykket hørte jeg små bruddstykker av Ibsens tekst, men heller ikke mer. Iallefall oppfattet jeg det i så fall ikke.

I siste halvdel av stykket var det tekster fra Jens Bjørneboe og Søren Kierkegaard, hva har dette i et Ibsenstykke å gjøre?

Mot slutten av Lille Eyolf, sang og danset alle skuespillerne ( fire) «Per Spellemann han hadde ei eneste ku, her kunne barnehagebarna sunget med.

Men ros skal skuespillerne ha som klarer å spille ut rollene sine med det innholdet rollen krever av hver enkelt, dette imponerer meg.

Spesielt skal Asta nevnes, hun gikk frem og tilbake over scenegulvet på en spesiell måte, hvor mange ganger ble det mon tro? Hundre? Enda flere? Under første del av vandringen sa hun slikt som «singeling» på hver enkelt vandring, resten av disse var det «rømmegrøt», det hele gikk nesten på nervene løs.

Jeg syns at det både er synd og leit at Teater Ibsen i Ibsens egen fødeby ikke kan sette opp et realt teaterstykke slik det etter min mening burde vaere. Jeg er klar over at dette er min subjektive mening og at jeg sikkert blir ansett som både gammeldags og konservativ, men det får stå sin prøve.

Primaert ønsker jeg ikke tidlige tiders teaterkostymer og møblering med mer (skjønt det hadde vaert fint), men jeg ønsker Ibsens tekst og ikke all verdens tant og fjas.

Til slutt er det viktig at ungdommen får oppleve Ibsens med sceneoppsetninger hvor hans tekst og handling er det primaere og ikke oppsetninger som går tivoli en høy gang.