Er det virkelig nødvendig å fortelle hvem som ble pågrepet og fikk sitt kontor, hjem og byggeplass undersøkt denne uken?

Tom Erik Thorsen, sjefredaktør

Er det virkelig nødvendig å fortelle hvem som ble pågrepet og fikk sitt kontor, hjem og byggeplass undersøkt denne uken? Og hvorfor forteller vi hvem dette er, mens vi ikke forteller hvilken naeringslivstopp som fikk en gigantbot for promillekjøring? Og hvordan kan det ha seg at vi «beskytter» pedofile og overgripere ved å ikke fortelle hvem de er?

Dette er eksempler på spørsmål jeg og resten av redaksjonen får, typisk i kjølvannet av saker der vi har valgt å fortelle hvem det gjelder – altså at vi har identifisert. Eksemplene over har ikke noe med hverandre å gjøre, selvsagt, men jeg opplever at mange oppfatter at medienes praksis mange ganger kan vaere krevende å forstå. Noe jeg også forstår veldig godt, for det er tilsynelatende ikke en rød tråd. Men det er det. Selv om det ikke finnes en fasit og flere måter å gjøre ting på. Jeg kan ikke svare for andre enn Varden, men vår praksis ligner nok – i mange tilfeller – på andres.

Selve utgangspunktet for all journalistikk er Vaer varsom-plakaten, som er vårt etiske rammeverk. Vi er selvsagt også omfattet av et juridisk rammeverk, men generelt kan man si at grunnlovens paragraf 100, der det slås fast at «ytringsfrihet bør finne sted», gir mediene (og alle andre) relativt vide rammer: «Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse,» heter det.

Pressens etiske rammeverk er, jevnt over, langt strengere enn lovverket. Hva gjelder nettopp identifisering, er det – i hovedsak – punkt 4.7 i Vaer varsomplakaten som gjelder. Dette punktet lyder slik:

Vaer varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold. Vis saerlig varsomhet ved omtale av saker på tidlig stadium av etterforsking, i saker som gjelder unge lovovertredere, og der identifiserende omtale kan føre til urimelig belastning for tredjeperson. Identifisering må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov. Det kan eksempelvis vaere berettiget å identifisere ved overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer, ved alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger, når omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans for de forhold som omtales, eller der identifisering hindrer at uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke.

Det er flere ting som er vesentlig her, og sikkert flere måter å tolke dette på. For aktualitetens skyld: Når vi velger å fortelle at det er eiendomsutvikler Ronny Hushovd som er pågrepet og siktet for grovt økonomisk utroskap, er vår hovedbegrunnelse at det er «et berettiget informasjonsbehov» og at «omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans for de forhold som omtales». Det har også vaert en del av vår vurdering at Hushovd driver naeringsvirksomhet i så stor skala at det kan argumenteres med at han dermed har en «samfunnsrolle». I tillegg har saken et bakteppe i en konflikt med Kevin Holta, som er omtalt bredt tidligere. Å «av-identifisere» er dermed henimot umulig og vil gjøre at man må utelate helt sentrale momenter i saken.

Dette er – i all hovedsak – den samme begrunnelsen for at vi valgte å identifisere Stein Birger Johnsen i mai 2016. At Johnsen er advokat og har – inntil kort tid før pågripelsen – hatt en sentral rolle som styreleder i fylkets reiselivsselskap gjør at begrepet «samfunnsrolle» er svaert relevant.

Klokken 03.30 den 28. mai i fjor ble en bil stanset av politiet. Det ble beregnet at han hadde en promille på 0,68. Det finnes langt verre promilledommer, men man har ikke noe bak rattet å gjøre etter at man har «tatt noen øl», som han selv sa det. Ingen av de lokale mediene identifiserte mannen. Vi omtalte ham som en «profilert naeringslivstopp» i «30-årene». Hvorfor fortalte vi ikke hvem det var? Det enkle svaret finnes i det nevnte punktet i Vaer varsom-plakaten: Naeringslivstoppens identitet har ikke, slik jeg vurderer det, «en klar relevans for de forhold som omtales». Det er nettopp derfor få identifiseres etter å ha bedrevet promilleeller fyllekjøring.

I 1991 slo VG opp over hele førstesiden: «AVHOLDSTOPP TATT i promille-KONTROLL». Det ble opplyst at mannen var kirketjener, medlem av menighetsrådet, Blå Kors-kasserer og Arbeiderparti-topp. VG brakte navn og bilde av mannen. Saken endte i Pressens Faglige Utvalg (PFU), som konkluderte med at «det er et klart misforhold mellom det mannen står for politisk og som han gjentatte ganger har gått ut med offentlig, og den offentlige handling han foretar ved å kjøre bil etter å ha drukket alkohol» og at «personer som utøver myndighet i stilling eller tillitsverv, og som dermed har satt seg i en stilling hvor det stilles spesielle krav til integritet og vandel, må akseptere en mer naergående omtale i pressen enn andre personer». PFU fant ingen grunn til å kritisere VG for identifiseringen.

For20år siden fikk Aftenposten gjennomført en undersøkelse som viste at to av tre nordmenn mente at pressen bør oppgi navn på personer som er dømt for seksuelt misbruk av barn. Jeg kan ikke si sikkert hvordan dette er i dag, men jeg en klar følelse av at det kanskje ikke er så annerledes. Jeg – og vi – møter i alle fall denne påstanden, i ulike varianter, ofte: Hvorfor er det lavere terskel for å identifisere personer som er i søkelyset for økonomisk kriminalitet enn de som misbruker barn? Det er jo mye verre!

Detsisteer nokså lett å vaere enig i, og man kan godt argumentere med at pressens etiske regelverk nettopp påpeker at dette er saker der det åpenbart at det er «overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer» og/eller «alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger». Problemet er imidlertid at det, i veldig mange saker av denne typen, er veldig kort vei fra gjerningsperson til offer, slik at identifisering av en overgriper også er en (indirekte) identifisering av offeret. Å legge ytterligere stein til byrden for et barn som er blitt misbrukt er det siste vi ønsker.

Det er imidlertid ingen fasit i slike spørsmål. Det eneste som er noenlunde sikkert, er at slike saker er vanskelige å vurdere. Det er utvilsomt mange hensyn som skal veies opp mot hverandre – og noe må vektlegges mer enn annet. Vaer varsom-plakaten er vår rettesnor, men jeg har også et annet prinsipp: Vi skal og må fortelle det som er nødvendig å fortelle. Det er jobben vår. Det kan vaere røft og vanskelig i mange tilfeller, men de vi omtaler skal vi tåle å møte på butikken ved en senere anledning. For det gjør vi. Da skal vi tåle å se dem i øynene.

God helg, Telemark