I både plastpose og sekk

Plast er i skuddet. Egentlig er den ikke i skuddet, for alle vil jo bli kvitt den. Vi må bare først kjøpe en agurk innepakket i plast. Eller gulrøtter. Politikerne vil jo heller bruke gulrøtter enn pisk for å få oss til å slutte å bruke så mye plast. Det der med gulrøtter kontra pisk er et dårlig uttrykk. Jeg tror veldig få lar seg lokke av en gulrot, ikke engang dagens bortskjemte kaniner. Og pisk er vel strengt tatt på vei ut. Det er moro å se hvordan de som bestemmer, på en snedig måte legger ansvaret over på folk flest. For da slipper de å innføre plastposeavgift som i ver- ste fall kunne ført til at kolonialmajorene tjente under en milliard i året. Sånt høver seg ikke en regjering som skal gjøre det bedre for milliardaerer flest.

Det er vel ikke vi, altså folk flest, som har bedt om plastposer. Egentlig er plasten på agurken bare i veien. Som vanlig kommer plastoppryddingen til å koke bort i kålen, som også er innepakket i plast. Øvrigheta kunne gått foran med et godt eksempel. Til dømes kunne Porsgrunn kommune sluttet å selge parkeringsskiver i plast. Bypakka, selve miljøfyrtårnet, tilbyr sine plastbombrikker med glupende appetitt. Kommunen kunne forlangt at ymse ølfestivaler ikke serverer pilsner eller brus i plastflasker eller plastglass. I den forbindelse må jeg minne om forslaget fra Høyre-politiker Petter Ellefsen, som i sin tid ville innføre forbud mot glassflasker på utestedene, siden disse både kunne knuses og brukes som slagvåpen. Men dette er så enormt lenge siden at verken vi eller Høyre visste at det om bare noen år ville stå enda mer om plast enn øl i avisene.

Vi skal heller ikke glemme smørbrødfa- tene. De serveres politikerne, som kan sette i gang med å tygge så fort de har fått revet bort plasten og gravd seg fram til eggerøre og røykelaks. Det er viktig å tenke globalt og tygge lokalt.