Inneklemte maidager

Dette er måneden for å klemme mest mulig ut av de inneklemte fridagene. I hvert fall for de av oss som fortsatt er i jobb, og det er jo noen. Det finnes vel knapt en uke i mai uten at vi må ta ut litt avspasering før og etter en inneklemt fridag. De mest proffe yrkesutøverne greier å gjøre en fridag om til den lekreste friuka. Da kan man blant mye annet hoste opp en feriedag fra i fjor samt en avspaseringsdag der selve spaseringen endte i snubling og besøk på legevakta. Og innimellom er det helg. Min favoritt er nok Kristi himmelfartsdag. Den havner alltid på en torsdag. I motsetning til for eksempel 17. mai og 1. mai som kan finne på å koke bort i kålen på en søndag. Det har til og med skjedd at 17. mai har vaert så frekk å plassere seg midt på Kristi himmelfartsdag. Da er det med en viss bismak man stryker matrosdressen og gnikker bort issølet fra i fjor. Og man vet jo heller ikke om det er himmelsprett eller nasjonaldag som man skal rope høyest hurra for. Hvis noen reagerer på at jeg bruker kjaelenavnet himmelspretten, så er dette noe jeg har klarert med en tidligere prest. Han mener det må vaere lov å vaere litt folkelig i en tid da det er sterk konkurranse om oppmerksomheten på helligdagene. Det er jo så mange gode programmer på fjernsyn og radio. Det virker også som om den folkelige og kulturelle begeistringen for pinse og himmelsprett er heller begrenset. Sammenlignet med jula er det påfallende få pinsesanger. Jeg kommer ikke på en eneste en i farta. Ikke hvis jeg sakker ned farta og tenker meg om heller, for øvrig. Her må det vaere mye upløyd mark og urenskede struper. Så fort disse sangene er på plass, kan vi synge, tralle og gå rundt et pinsetre. Eller to.