Vi som er venner av pinsa

Jeg pleier å si at jeg egentlig kommer fra Kvinesdal, men blir ofte satt på plass av bedrevitere som aldri har vært der: – Det ligger jo i Sarons dal! Det siste kan jeg bare bekrefte på samme måte som at Norge ligger i Oslo og Tinn ligger på Rjukan. Det er for øvrig flere her i landet som vet at Aril Edvardsen er fra Kvinesdal/Sarons dal, enn som har fått med seg at Henrik Ibsen trådte sine barnesko i Skien, som altså ligger på Gulset.

Det er selvsagt en god grunn til å skrive om Edvardsen og pinsebevegelsen i disse tider. Når man ser rundt seg er det nesten umulig ikke å være pinsevenn. Den må være temmelig innbarka ateist den som er uvenn med pinsas irrgrønne festantrekk, i spedd litt hvitveis og en rekke liljekonvaller. Faktisk trenger man ikke å ha vært på et eneste stormøte i Sarons dal for å sende en takknemlig tanke til vår skaper, som har innredet alt så vakkert. Det er nesten så en kunne tro at mesterverkets gründer har gått på videregående kurs for interiørarkitekter. Til og med vi som er en slags pinsevenner kunne neppe trodd dette for bare halvannen måned siden, den gang kommunen hadde lagt ut mer strøsand enn det Sinaiørkenen kunne by på i sin storhetstid. Traktene rundt Sinai er for øvrig en av de mange stedene i verden jeg aldri har hatt lyst til å reise, selv om det hadde vært interessant å gå i Moses fotspor. Hvis noen tror at jeg kan så veldig mye om det som står i Bibelen, så må det påpekes at dette er noe av det lille jeg husker fra kristendomstimen. Tross alt er jeg så ung at vi også hadde et lite, pirrende avsnitt om seksualmoral. Enda mer interessant enn Moses. Men den beste etikken rapper jeg fra en kjent dikter: Du ska itte trø i graset, som ikke må forveksles med å tråkke i salaten. Det er jo ikke bra det heller. Vi pinsevenner holder oss på den smale sti.