Verneverdig liv på Hovedøya

Selv i hovedstaden finnes det «øde øyer» man kan bosette seg på. Fra april til september utgjør Rudolf Helberg og Anders Thevik den eneste husstanden på Hovedøya.

Når siste båt har gått, er det utrolig stille her. Det er ganske spesielt å være så nær Oslo sentrum at man kan høre rådhusklokkene slå, samtidig som man er omgitt av trær og fuglekvitter, sier Rudolf Helberg.

En solrik sommerformiddag er stemningen en helt annen.

– I høysesongen kan opptil 15.000 mennesker være innom øya på bare én dag, sier Anders Thevik.

Han er vaktmester på Hovedøya, og sammen med Helberg bor han hele sommerhalvåret i øyas 150 år gamle oppsynsmannsbolig. Mange besøker øya for å bade eller gå tur, men Helberg og Thevik er stedets eneste fastboende. De er dessuten ofte de eneste som tilbringer natten på øya.

– Hele Hovedøya er et landskapsvernområde med mange sjeldne planter. Det er også to naturreservater på øya, og de gamle klosterruinene er fredet etter kulturminneloven. Det er derfor begrensninger på hva man kan gjøre her ute – blant annet er telting forbudt, sier Thevik, som med jevne mellomrom må be besøkende om å slå ned teltet eller fjerne engangsgrillen fra sårbar vegetasjon.

Enkelte har imidlertid måttet overnatte ufrivillig.

– Det hender folk ikke rekker siste rutebåt hjem. Vanligvis ordner det seg ved at de får skyss av privatpersoner med båt, men enkelte har måttet tilbringe natten på en benk. I fjor huset vi faktisk en familie over natta – de hadde barn, så jeg syntes ikke de kunne sove ute. Men det var bare hyggelig, sier Helberg, som mener det generelt er mange hyggelige mennesker å treffe på øya.

– Folk har jo fri og er i godt humør. Og mange er interessert i øyas historie, legger han til.

Kommunal bolig

Thevik har jobbet på øya i ti år, men paret har bare bodd i oppsynsmannsboligen de siste fire årene.

– Jeg hadde ikke lyst til å bo her ute alene. Men for fem år siden møtte jeg Rudolf, og noe av det første jeg spurte om var om han kunne tenke seg å flytte hit, forteller Thevik.

– Huset var preget av tidens tann, og hagen var gjengrodd, men jeg så med en gang masse potensial, sier Helberg, som jobber som interiørdesigner og medeier i interiørbutikken Angleterre Interiør i Riddervoldsgate på Briskeby i Oslo. Oppsynsmannsboligen er ikke deres, men leies ut av Oslo kommune for en rimelig pris. Kommunen sto derfor for mye av jobben da huset skulle totalrenoveres.

– Anders har malt alle rommene, mens kommunen blant annet har sørget for nytt tak, utskifting av vinduer, nytt røropplegg og elektrisk system og renovering av kjøkken og bad, sier Helberg.

At paret bare er leieboere, har lagt en del begrensninger på interiørvalgene.

– Vi har måttet innrede etter budsjett. Blant annet er kjøkkenet fra IKEA. Og egentlig drømmer jeg om peis eller kakkelovn, men det blir en for dyr investering i et hus som ikke er vårt, sier Helberg.

Huset er i tillegg på Byantikvarens gule liste, noe som gjør at eksteriøret ikke kan endres. Blant annet måtte de gamle vinduene erstattes med nye i samme stil.

– Huset er bygget i 1850-årene, så vi har lagt vekt på empirestilen, som vi synes kler huset godt, sier han.

Antikt og arvet

Selv om leietilværelsen har satt en stopper for de mest ekstravagante interiørvalgene, er huset i høy grad blitt et velmøblert hjem.

– Det er tingene som gjør et rom: gardiner, møbler, bilder og andre interiørgjenstander, sier Helberg.

– Vi har kjøpt mye på loppemarkeder, auksjoner og Finn.no, men jeg kan også finne ting jeg liker på Nille eller IKEA. Jeg liker å blande nytt og gammelt, dyrt og rimelig, det er det som gjør et hjem personlig, sier han.

På kjøkkenet har for eksempel innredningen fra IKEA fått følge av en gammel lysekrone kjøpt på auksjon, og et gammelt kjøkkenbord arvet av Helbergs mor. Den rimelige benkeplaten er pyntet opp med plater av marmor.

Spisestua er husets største rom, og spi- sebordet har plass til 18.

– Bordet er bare MDF-plater lagt over beinbukker. Men det synes jo ikke så lenge man har duk over, sier Helberg.

I stua har et bilde av en lokal kunstner fått hedersplassen over sofaen.

– Seks kunstnere har atelier nede i Lavetthuset. Blant dem er fotokunstneren Nils Olav Bøe, som lager små tablåer som han så fotograferer, forteller han.

Sofaen er fylt av store puter. Det samme er alle husets senger.

– Jeg elsker puter, de gir et raust, mykt og hyggelig preg, sier Helberg.

Innslag av gull

Huset er på rundt 120 kvadrat og rommer gang, kjøkken, stue, spisestue, bad og gjestetoalett i første etasje, og to soverom og kontor i andre. Alle rommene er malt i gråtoner, mens dørkarmene er malt i høyglanset svart. Hovedsoverommet har fått detaljer i oransje. Ellers er gull et gjennomgangstema i huset.

– Vi er veldig glad i gull, sier Anders Thevik.

Han har laget en del av interiørløsningene.

– Jeg tegner og forklarer hvordan ting skal se ut, og så lager Anders det, forklarer Rudolf Helberg. Utendørs har villniset blitt erstattet av striglet plen og prydbusker.

– Neste prosjekt er å gjøre det gamle hønsehuset om til et beboelig anneks, sier Helberg.

Når høysesongen er over, kommer stadig færre mennesker tuslende forbi porten til oppsynsmannsboligen. Helt alene er paret likevel aldri – på øya er det blant annet flere rever, beitende sauer og et rikt fugleliv.

– Når man kommer ut i oktober, begynner båtene å gå så sjelden at det blir for upraktisk å bo her, sier Helberg.

Da flytter paret til leiligheten sin på Briskeby.

– Men vi tar oss noen «hytteturer» hit også på vinteren. Øya er vakker hele året, sier Thevik.