Hvorfor jobber så få somaliere?
Somaliske Omar har jobb, men det har ikke de fleste av landsmennene hans. Mange går i en evig runddans på Nav.
Fire av ti somaliere i arbeidsdyktig alder har jobb, viser ferske SSB-tall for Skien.
Hvorfor jobber ikke flere somaliere?
– De ligger ikke i sengene sine, sier Daha Gobdoon, lærer og en av de første somaliske innvandrerne i byen.
Mindre enn fire av ti somaliere i arbeidsdyktig alder i Skien har jobb, viser ferske tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB).
Bare 37,4 prosent av somalierne mellom 20 og 66 år, som er født i Somalia, er sysselsatt – og da regnes den minste deltidsstilling som «sysselsetting». – Hvorfor jobber ikke somaliere?
– Mitt motspørsmål er: Hva gjør de da? De ligger ikke i senga si. Det er ingen som ikke har stått opp, sier Daha Gobdoon.
Daha var en av de første somalierne som kom til Skien, han er utdannet lærer, og jobber med tospråklige barn i Skien kommune (SPT).
Han ser mange av sine landsmenn hver dag, når de kommer med barna på skolen og henter dem igjen om ettermiddagen.
Men hva gjør de i mellomtiden?
– De går på jobben sin – på Nav, sier Daha.
De er travelt opptatt med det en FAFO-rapport om somaliere kaller «aktiviseringsregimet»: arbeidspraksis, avklaringstiltak, kurs og jobbsøking.
– Problemet er: Det virker ikke, sier Daha.
Han kaller det «en ond sirkel», en evig runddans av velmente tiltak som gir svært få av somalierne jobb.
Mangler utdanning
– Somalierne er en gruppe som har store utfordringer, basert på at mange ikke har verken utdanning eller arbeidserfaring fra hjemlandet som de kan bruke i det norske arbeidslivet, sier Wenche Marita Erlandsen, fagkoordinator på flyktningavdelingen i Nav.
Somalierne er den største flyktninggruppa i Skien. De har ifølge SSB vært blant de blant de svakest sysselsatte i Norge. Nå er det bare nyankomne flyktninger fra Syria og Sør-Sudan som har lavere sysselsetting.
Somalierne i Skien har vært lenge, flertallet av dem over ti år, viser tall fra SSB.
Tall fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) viser at 7 av 10 flyktninger var i arbeid eller under utdanning sju år etter at de ble bosatt i Skien.
– Med somaliere vil det ofte ta lengre tid, da de som regel må ta mer utdan- ning og andre kvalifiserende tiltak for å komme seg ut i arbeidslivet, sier Erlandsen.
Hovedårsaken åpenbar: De fleste somalierne har liten eller ingen utdannelse. De kommer fra et land som etter over to tiår med borgerkrig hadde brutt helt sammen, og der fortsatt et mindretall av barna går på skole.
En gjennomgang flyktningavdelingen Nav har gjort av 107 somaliere som har deltatt i introduksjonsprogrammet i Skien de siste 5 årene, viste at 75 prosent ikke hadde fullført grunnskole fra hjemlandet. Noen har bare noen år på koranskole fra hjemlandet.
Bare fem hadde vært på høyskole eller universitet.
Daha kom til Norge med både videregående skole og påbegynte universitetsutdannelse i Mogadishu.
– Jeg kunne ikke bruke noe av det. Jeg måte begynne på nytt i Norge, sier Daha.
Det måtte Omar Isse (29) også. I Somalia jobbet han i en humanitær organisasjon og var i ferd med å ta høyere utdannelse.
–I Norge fikk jeg beskjed om at «du må bygge et nytt hus igjen», sier Omar.
Omars metode
Den eneste jobben han fikk i Skien var to dager som avisbud i uka.
– Jeg satt foran PC-en og skrev søknader hele tiden, men jeg fikk ingenting, sier Omar.
Frustrert reiste han til Oslo og fikk lovnad om jobb i et taxiselskap, hvis han klarte norskprøve og kjentmannsprøven for Oslo.
Tilbake i Skien la han fram tilbudet og søkte om støtte til å ta kjentmannsprøven.
Omar fikk ja.
– Jeg spurte om de ville ha meg som arbeidstaker og skattebetaler, eller gående som mottaker på Nav, sier Omar.
I en lang periode reiste han med buss til Oslo hver dag, og gikk alle gatene i hovedstaden til han kunne dem.
Han pugget gatenavn, og hver eneste enveiskjøring og innkjøring forbudtskilt. Det er ganske mange av dem i Oslo.
– Jeg kunne gå fra sentrum til Holmlia, det tok et par timer, og sov bare noen få timer om natta, sier Omar.
Så tok han norskkurset og kjentmannsprøven og fikk fast jobb. Nå går Omar på videregående om kvelden, og håper å kunne ta høyere utdanning innenfor barne- og ungdomsarbeid.
– Hadde jeg ikke fått tatt kjentmannsprøven for Oslo hadde jeg sittet arbeidsledig i Skien og skrevet søknader ennå, mener Omar.
Daha Gobdoon har truffet mange av dem som har gått i det han kaller den «onde sirkelen» i årevis uten å få noe meningsfylt ut av det.
– En kvinne var plassert ut i arbeidspraksisplass i en bedrift og håpet hun skulle lære norsk. Hun fikk i jobb på et lager, der det ikke var noen andre. Hun sa til meg: «Daha, jeg kan ikke snakke norsk med pappesker».
Runddans i praksis
I en FAFO-undersøkelse om møtet mellom somaliske innvandrer og Nav, kalt «Når aktivering blir ydmykelse», skriver forskerne om hva som skjer når man aktiveres med kurs og tiltak som ikke treffer. Den kritiske rapporten er lagd på oppdrag fra Nav.
«Resultatet kan fort bli at mange somaliske innvandrere blir sendt i en «evig runddans» mellom ulike kvalifiseringstiltak, praksisplasser, jobbsøkerkurs og andre aktiveringstiltak, som det er vanskelig å få noe ut av når man ikke kan lese eller skrive, eller ikke behersker norsk godt nok. I lengden vil slike tiltak kunne virke svært demotiverende, og krav fra Nav-ansatte vil lett kunne oppleves som invaderende og overstyrende.»
Det gir lite utbytte å sende en person på jobbsøkerkurs hvis han ikke engang kan skrive «CV», verken på norsk eller morsmålet.
I den samme FAFO-undersøkelsen sier somalierne at de minst av alt vil ha praksisplass, som de oppfatter som å misbruke dem som billig arbeidskraft. Det blir aldri noen jobb ut av det, bare mismot og håpløshet.
– Jeg kjenner folk som har gått i praksisplasser i tre år, mer enn ti praksisplasser. De vet at de ikke får jobb. Etter tre måneder er det ut, og en ny person kommer inn i praksisplassen.
Det sier Hoseen Muqtaar Ali, som driver somaliernes forsamlingslokale i Prinsessegata i Skien. Det er egentlig ingen kafé, det er et klubblokale drevet av Somalisk Ungdomsforening.
Treffsted etter kurs
Mange har sett somaliere komme å gå her, inn bak persiennene i den enkle «kafeen» i Skien sentrum.
Mange tenker: «Det er her de sitter i stedet for å gå på jobb».
– Nei, de gjør ikke det. Det er tomt her på dagtid. Noen kommer i pausen på Nav-kurs, ellers kommer de på ettermiddagen, etter at de er ferdige på kurs, praksis eller på jobb, sier Hussein.
Vi møter han i klubblokalet sammen med Daha Gobdoon. Daha kjenner de som driver stedet, og mange som vanker her, men er nesten aldri innom selv.
– Det er mest menn, enslige menn uten familie og jobb, som går hit. Flest nyankomne flyktninger som søker et nettverk etter å ha gått sin daglige runde i den «onde sirkelen» på Nav, sier Daha.
– De trenger dette stedet for helsas skyld. Hvis ikke blir de sittende ensomme hjemme og få psykiske problemer, sier Hussein.
Stedet ble opprettet etter at et annet utested i Skien ble lei av somalierne, som satt i timevis uten å kjøpe nesten noe, og tok plass i lokalet.
På klubblokalet i Prinsessegata er det ingen kjøpeplikt, der kan de kan sitte i timevis med en kopp kaffe. Når det er fotballkamper på TV er det stinn brakke på klubben i Prinsessegata.
Her prater somalierne om alt, også om muligheten for jobb, Nav og kurs. Det er et sosial treffsted, nettverk for mange, men med et klart minus.
– Det snakkes bare morsmål. Det er ingen som lærer norsk her, sier Daha og Huseen.
Det somalierne ifølge FAFO-rapporten vil ha mer av er språkopplæring. Mange somaliere vet at de snakker for dårlig norsk til å få jobb.
Språkopplæring kan Nav bare unntaksvis gi dem. Det er kommunen som har ansvaret for å gi flyktninger norskundervisning.
– Nav har hovedsakelig arbeidsrettede tiltak, og i noen av disse tiltakene kan norskundervisningen være en del av innholdet, sammen med for eksempel arbeidstrening eller andre kvalifiserende tiltak. Men mange av AMO-kursene er ikke spesielt tilrettelagt for personer som ikke kan norsk, sier Wenche Marita Erlandsen.
Til Daha sa en kvinne som hadde fått jobb som renholder, og gikk mutters alene og vasket:
– Hva skal jeg med norsk da? Jeg bare synger for meg selv når jeg vasker.
– Vi får jobb
Det har kommet få somaliere til Skien de siste årene, men på voksenopplæringen treffer Varden Aziza Mohammed (26), Hodan Adan (26), Osman Ali Abdi (35) og Raho Abdullahi (20).
De har kommet til Skien som flyktninger eller familiegjenforening, rett fra Somalia, og via Etiopia, Jemen og Italia.
Alle fire er voksne, alle fire går på grunnskolen. Tilsvarende barneskolen, men på to år.
Etterpå er de sikre på at de skal klare å få en jobb de vil ha:
– Sykepleier, sier Aziza.
– Sykepleier, sier Hodan.
– Sykepleier, sier Raho.
– Bussjåfør, sier Osman.
De tre jentene vil ta videregående og begynne på sykepleierutdanning, Osman vil ta transportlinja og bli utdannet bussjåfør.
Aziza har vært i Norge i åtte år, Hodan i fem, Osman tre og Raho to år. Aziza og Hoda er ferdig på voksenopplæringen til sommeren, men vil enda ha seks år igjen på skole før de er ferdig utdannede sykepleiere. Da vil begge ha vært over ti år i Norge, og være over 30 år.
Alle fire vil ta studielån, og gjennomføre utdanningen som andre.
– Vi trenger ikke gå på Nav for å få utdanning. Vi har et mål, og skal klare å fikse det selv, sier Hodan.
I tillegg til manglende utdannelse har
– Vi trenger ikke gå på Nav for å få utdanning. Vi har et mål, og skal klare å fikse det selv.
Hodan Adan (26), skoleelev
de fleste somaliere arbeidserfaring som er helt irrelevant på det norske arbeidsmarkedet.
Nomadiske bønder
– De fleste i Somalia jobber med nomadisk husdyrhold. Det er ikke mye etterspurt i Norge, sier Saynab Guleed.
Hun kom til Norge som ung asylsøker i 1990, like før borgerkrigen brøt ut i hjemlandet. Hun hadde null arbeidserfaring, i Skien har hun gått hele stigen på arbeidsmarkedet: hatt praksis i butikk, jobbet som renholder, i kantine, barnehageassistent og i et prosjekt for flyktninger. Prosjektet «Ny sjanse» ga henne mulighet til å ta lappen som bussjåfør, Saynab ble Norges første kvinnelige somaliske bussjåfør.
Hun jobbet deltid som bussjåfør i tillegg til full jobb, men måtte gi seg med det da hun ble valgt inn i Skien bystyre. Det ble for mye jobb. Nå jobber Saynab som boveileder på flyktningavdelingen i Nav.
– Jeg tenkte: «Nordmenn trenger ikke meg, det er jeg som trenger dem», sier Saynab.
Hun var flyktning fra Mogadishu, hadde utdannelse, kom fra et miljø der ingen kvinner gikk tildekket og moren hennes jobbet som politi.
Det er ganske ulikt mange andre somalieres bakgrunn, særlig de som kommer fra landsbygda.
Somalierne har kommet til Norge i to bølger, den første etter at borgerkrigen startet i 1991, flest somaliske flyktninger kom det til Norge i 2002. De som kom først var de med best utdanning og arbeidserfaring, de som kom etter kan i mange tilfeller være analfabeter.
– Noen av dem kan ikke klokka en gang, sier Saynab.
Skeptiske arbeidsgivere
Enkelte kan si at de har arbeidserfaring med «handel», men det kan bety at de har solgt grønnsaker på et torg. «Omsorg» kan bety pleie av egne eldre. Ingen av delene gir noen dokumentert kunnskap eller arbeidserfaring i Norge.
– Norge er et så kompleks og perfekt samfunn. Du får ikke jobb bare for at du kan noe, du må dokumentere det og ha papirer på det. Det finnes knapt noen land det er større forskjell på enn Norge og Somalia, sier Daha Gobdoon.
– Jeg har et inntrykk av at en del arbeidsgivere er skeptiske til å ansette somaliere, muligens på bakgrunn av inntrykk av somaliere som de har fått fra å lese i media, sier Urszula Bieniek, saksbehandler for flyktninger hos Nav i Skien.
– De fleste arbeidsgivere foretrekker å ansette personer med dokumenterbar utdanning eller arbeidserfaring, sier Wenche Marita Erlandsen.
Ifølge Daha Gobdoon er det begrenset kontakt mellom somalierne som kom først, og de som har kommet i nyere tid.
De første er etablert og har ofte nok med eget liv, de sist ankomne treffer ikke dem de burde, mener han:
– De fleste arbeidsgivere foretrekker å ansette personer med dokumenterbar utdanning eller arbeidserfaring.
Wenche Marita Erlandsen, Nav
– De treffer andre somaliere som har mislyktes på arbeidsmarkedet, og får håpløs og negativ informasjon, sier Daha.
De får vite lite om hvordan de får jobb i Norge, men mye om Nav-ordninger, hvilke saksbehandlere som er bra og dårlige og hva andre Nav-klienter har fått i støtte.
I Minneapolis i USA, der Daha har familie, er det annerledes i det somaliske miljøet. Der driver somalierne yrkesveiledning for hverandre, det er lettere å komme i jobb uten formell kompetanse, og lettere å starte opp for seg selv – for eksempel med en restaurant.
Beskyttelsen for lønn og arbeidsforhold er tilsvarende dårligere.
– Kanskje blir de utnyttet, men de får i alle fall jobb, sier Daha.
I FAFO-rapporten sier en Nav-ansatt:
«Systemet vi opererer i er laget for Ola og Kari som har mistet jobben sin, men de fleste som er i jobb nå, har jo gjerne videregående ... Man har ikke tatt innover seg hva som trengs. Systemet vårt er ikke dimensjonert for at du har en stor innvandrergruppe som ikke engang har grunnskole.»
– En 30-åring fra Somalia har ofte ikke gått på skole i det hele tatt, og har aldri opplevd at hjemlandet har hatt et velfungerende utdanningssystem, samtidig så har landet vært preget av krig og uroligheter som har ført til at arbeidsmarkedet har vært redusert, og ikke minst annerledes enn i Norge, sier Erlandsen, Guleed og Bieniek på Nav i Skien.
Forbudt studielån
Det er ikke alle somaliere som synes det er greit å ta studielån, fordi det i følge Koranen er forbudt å betale renter.
Mange vil heller jobbe først og tjene penger så de kan finansiere sine egne studier, men det er urealistisk for de fleste i Norge.
Ikke alle praktiserer det like strengt:
– Mange av oss aksepterer studielån, i Norge. Det er «haram» å betale renter, men ikke for eksempel når det gjelder å kjøpe sin egen bolig der du selv skal bo, sier Saynab Guleed.
Vanskelige – eller syke?
FAFO- undersøkelsen viser at gjensidig mistillit har blitt et problem mellom somaliere og Nav.
Somaliere føler seg krenket av det de oppfatter som mistenkeliggjøring og nedverdigelse på Nav.
Nav-ansatte oppfatter mange av somalierne som kravstore, vanskelige og lite samarbeidsvillige. «Hver gang jeg går ut av NAV-kontoret føler jeg meg litt mindre.»
Det sier «Aisha», trebarnsmor og stønadsavhengig i FAFO-rapporten.
«Min erfaring er at somaliske brukere ofte er utrolig godt klar over rettighetene sine. Det kan de! De vet at de har krav på det og det, og skal ha og skal ha. Men når vi sier at de må gjøre noe for å få penger … da vil de ikke. De vil ikke på kurs, vil ikke på praksis, vil ikke ha noe av det jeg tilbyr dem. Hva skal jeg gjøre da? Når jeg har et fint kurs å sende dem på, og de ikke vil?»
Det sier en Nav-ansatt i FAFO-rapporten.
I tillegg til språkproblemer, manglende utdanning og kulturelle forhold dreier det seg ofte også om dårlig helse.
Somalia er verdens femte fattigste land, herjet av sykdom, fattigdom, underernæring, tørke, krig og terror. Mange flyktninger har psykiske plager, som følge av krig eller terrorgruppa Al-Shabaabs herjinger.
– Det får du aldri en somalier til å innrømme at han er syk. Det har med stolthet å gjøre. De kan sitte på Nav og si «tommel opp», selv om de ikke er i stand til å gå på jobb dagen etter, sier Daha Gobdoon.