Kjekt å ha?

Fra tid til annen må jeg driste meg til en arkeologisk utgravning i et av mine mange kott, på jakt etter gamle papirer eller en eller annen maskin jeg ikke har brukt på ti år – minst.

Det er der jeg finner dem: Gamle VHSspillere, støvsugere som ikke virker lenger, satelittdekodere som den teknologiske utviklingen har løpt ifra, kasserte skjorter med optimistisk lite x-er i størrelsen ... ja, du forstår hvor dette går hen. Det jeg har av lagringsplass er fylt opp av utallige gjenstander jeg burde ha kastet, men ikke kastet lenger av gårde enn at de havnet i naermeste kott.

Dette er en av mange anledninger til å innrømme at Øystein Sunde vet hva han synger om, i dette tilfelle i «Kjekt å ha». Men der Sunde litt forståelsesmessig tolket forteller om de som har lidenskap for å samle, dreier det seg vel her mer om lidenskap for ikke å kaste ...

Men hva skal jeg da gjøre, med alle de strengt tatt ubrukelige gjenstandene som fyller opp kott, garasjen og naboens låve? Det er da jeg ser en av flere bunker med gamle flybilletter, hotellreservasjoner og liknende. Dette kan jeg forsvare med å si at de er minner fra det jeg har gjort tidligere i livet. At bare det å se dem utløser frydefulle erindringer fra mitt hittil halve århundre på denne kloden.

Så, da sier vi det sånn. Gamle kjøkkenmaskiner og kasserte radioapparater, er noe jeg beholder fordi de både er en del av og en inngangsport til min personlige historie. De har en følelsesmessig verdi som er avhengig av at jeg kan se på dem så ofte jeg vil, i praksis hver gang jeg tør å åpne døren til et av mine overstappede kott. For det er jo ikke slikt at jeg har alt dette fordi jeg aldri får skjerpet meg til å kaste ting? Nei, jeg holder meg til unnskyldningen om følelsesmessig verdi og får prøve å huske den. Den kan bli ganske kjekk å ha ...