Nå må surkålen bli billigere!
Det grenser til det rørende å se hvor hardt ymse butikkjeder jobber for å presse prisene, som stort sett bare stiger. Det er bare å følge med på skrytereklamen på fjernsyn der folk i grønne, blå og røde uniformer legger ut i det vide og det breie. Hver eneste dag «kjemper de for» at blant annet surkålen (også den, vil jeg tro!) skal bli billigere. Hver dag!
Muligens burde noen av sjefene jobbe litt overtid for å presse prisene enda mer. I hvert fall når vi ser at de såkalte kolonialmajorene går med milliardoverskudd. Sånn sett kunne vi tenke oss at det er mulig å sette ned gjennomsnittprisen på surkål med noen titalls øre. Alle monner drar, spesielt når det er snakk om en såpass stor forbruksvare som surkål som jo passer til en rekke gode middagsretter.
Kolonialbransjen er meget lønnsom. Men de som lager maten er ikke like rike. Og da tenker jeg ikke på Dagros, melkeprodusenten i sin egen høye ku. Men matmor og matfar som alltid kommer i bakleksa i forbindelse med landbruksoppgjøret. Bøndene, de som fortsatt holder ut, velter seg ikke akkurat i luksus. Det er vel også en av de få yrkesgruppene som må legge opp arbeidstida etter når det passer dyrene. Vi andre må lese turnuslister som sjefene våre har klekket ut. Men som regel er disse mer sympatiske enn melketidene. Når det er sagt, så er det noen som mener at kumelk er noe som bare kalvene skal drikke. Ofte blir det snøftet ut i foraktelige ordelag. De samme folka mener imidlertid ikke at sauekjøtt kun er for ulver.
Det er selvsagt synd at vi tobeinte tar melka fra kalvene. Men jeg har vokst opp på gård, og vet at de søte små greier å holde humøret oppe likevel. Det er jo så mye godt på butikken som de kan slafse i seg. Koste hva det koste vil.