Arbeiderpartiet best i stup
Dersom det ble avviklet en partimessig stupekonkurranse, ville Arbeiderpartiet ta en suveren seier. Den første på aldri så lang tid.
Vi må 70 år bakover i historien, til 1940-tallet, for å finne noe som ligner Arbeiderpartiets svalestup. Det var da Norges Kommunistiske Parti drattet ned fra en jevnbyrdig posisjon med Ap rett etter krigen, til en minibevegelse som aldri klarte å reise seg igjen. Arbeiderpartiets tilbakegang nå ligner dessverre.
Fra en temmelig suveren stilling høyt oppe på trettitallet, snuser man etter siste tilbakeslag nederst på tyvetallet. Besynderlig nok etterlyser ledelsen en forklaring. Selv om svaret for en hver noenlunde politisk interessert ligger i dagen:
Retretten skyldes ledelsens utrolig tafatte håndtering av Metoo-skandalen som rammet Ap hardere enn noen annen politisk konstellasjon. Nestleder, kommende statsministerkandidat etc., Trond Giske, forspilte sitt gode navn og rykte så ettertrykkelig at det aldri burde bli tale om å gjeninnsette ham i noen som helst posisjon i partiet. Før Ap-ledelsen erkjenner dette enkle faktum, kommer partiet til å fortsette sin iøynefallende stupoppvisning.
Synd, fordi partiet har i høyeste grad fremdeles sin berettigelse. I mangt og meget kan det tjene som nødvendig korrektiv til politiske foreteelser. Men det fordrer at partiets fremste menn og kvinner snakker med overbevisning og troverdighet på samtlige områder, ikke minst innenfor temaet som er blitt noe av det aller viktigste i dag, kjønnsdiskriminering av kvinner.
Mange venter at den forutsetningen må innfris på en overbevisende måte, før Ap-pila kan begynne å peke oppover igjen.