Toppledere må kunne se rekkevidden av det de g jør og ikke g jør - og hvis man feilvurderer, må man ta ansvaret for dette.
Tom Erik Thorsen, sjefredaktør
En av sommerens store mediesaker har utvilsomt vaert saken om ansettelsen av Katharina Andresen i Innovasjon Norge. Hvor mye ballade kan det bli av en midlertidig ansettelse i et statlig selskap? Påfallende mye. Og det etter flere saker om Innovasjon Norges toppleder.
Knapt en dag har gått i slutten av juni og begynnelsen av juli om Innovasjon Norges ansettelsespraksis. Som altså startet med at landets rikeste kvinne, Ferd-arving Katharina Andresen (23), er engasjert i en midlertidig stilling i HR-avdelingen i Innovasjon Norge. Det er åpenbart for de fleste at det er noe som skurrer en smule. Som for eksempel at det er vanskelig å se for seg hvilke framtidsutsikter Andresen har i et statlig selskap. Eller at det har dukket opp «et akutt behov» i HR-avdelingen som ikke er mulig å løse på annen måte enn å hyre landets mest formuende kvinne. Eller at Andresen, «ved en feil», ble tilbudt et vikariat på ti måneder - og ikke seks.
Store deler av landets medier har brukt relativt mye tid og ressurser på en relativt liten affaere. Som dette, strengt tatt, er. Eller er det det? Ja og nei, for saken tyder på at man har tøyd noen prinsipper, men det betyr ikke nødvendigvis at det er nødvendig å gå helt av skaftet.
«I Innovasjon Norge stinker det nepotisme,» skriver kommentator Eirin Eikefjord i Bergens Tidende. Som mener at nettopp begrepet nepotisme «virker treffende». Klassekampens leder om saken har en enkel tittel: «Nepotisme». Joda, jeg forstår hva BT og Klassekampen mener, men nepotisme betinger at Andresen er i slekt med noen i ledelsen i Innovasjon Norge. I Det hvite hus, derimot, er det tale om reinhekla nepotisme når president Donald Trump gir sentrale jobber til familiemedlemmer.
I mediebyrået Retrievers database ligger 65 saker fra norske medier, som inneholder ordene «Innovasjon Norge» og «Andresen», fra juni og juli. Hva er det som gjør dette til en så stor sak?
Det kan ikke vaere tvil om at vi har noen prinsipper, lover og regler vi må følge. Ansettelser i staten er ikke et unntak. Og ja, det er åpenbart et problem dersom Innovasjon Norge ansetter folk basert på vennskap, kjenskap og størrelsen på bankkontoen. Å ansette landets rikeste kvinne uten utlysning er neppe spesielt smart, men det begynner å anta svimlende dimensjoner når stortingsrepresentanter krever at naeringsministeren må kommentere saken. Noe Torbjørn Røe Isaksen (H) har avslått å gjøre. Det kan jeg begripe, for han hadde nok fått det travelt dersom listen hadde blitt lagt på dette nivået.
Kommentator Astrid Meland i VG har antagelig mye rett når hun skriver at «ansettelsen av Norges rikeste kvinne er ingen sak for naeringsministeren. Men Anita Krohn Traaseth er alltid en sak». For det er ikke første ganger det blir oppstandelse rundt Innovasjon Norge-toppsjefen. Ikke lenge etter at hun tok over, og satte i gang en gigantisk endringsprosess, blogget hun om at interne krefter i selskapet hadde satt i gang en svertekampanje mot henne. Hun hisset på seg oljenaeringen da hun, i en kronikk i Aftenposten, kom med tre forslag til hvordan Norge kan komme seg ut av «strutseposisjonen» vi faktisk er i når vi skal redde klimaet og produsere enorme mengder olje og gass samtidig. Hun har fått skriftlig advarsel av styret og det ble baluba i vår da styrelederen ble skiftet før tiden - etter at naeringsministeren hadde bedt styret om å ikke diskutere Traaseths stilling. Senest fredag kom en ny sak om Traaseth. E24 skrev at hennes venninne, Yvonne Fosser, «i løpet av fire virkedager utkonkurrerte Fosser 88 søkere og kapret til slutt den ettertraktede HR-jobben med millionlønn».
Igjen: Alle må følge spillereglene, og saerlig det offentlige. Har Traaseth hatt et vel avslappet forhold til det formelle? Kanskje. Kanskje ikke. Det er imidlertid ganske sikkert at toppledere må kunne se rekkevidden av det de gjør og ikke gjør - og hvis man feilvurderer, må man ta ansvaret for dette. Å bruke sin private blogg til å skrive at det er ukultur i selskapet du nettopp har tatt overtatt ledelsen for? Da tar du sjanser, men det var kanskje også meningen? Det er også, dessverre, godt dokumentert at det er forskjell på hvordan mannlige og kvinnelige ledere oppfattes. Traaseth skriver selv om temaet i sin bok «Godt nok for de svina»:
Spisse albuer blir ofte brukt i sammenheng med kvinner som vil eller har kommet i høyere stillinger. Men er det bare kvinner som har eller bruker spisse albuer? Jeg har aldri hørt om en mann som har spisse albuer. I beste fall har han «baller». Og det er jo positivt.
Traaseth har markert seg som en tydelig leder, med klare og uredde meninger. Hun har stukket hodet fram, som vi sier. Da er det antagelig saerlig viktig at man har absolutt alt på det knusktørre. Det vi i alle fall vet helt sikkert, er at vi har århundrelange tradisjoner der Gutteklubben Grei - i ymse varianter i det fleste deler av norsk samfunn- og naeringsliv har styrt og holdt på. Naermest etter eget velbehag. Det gjør ingen saker bedre dersom det er jenteklubben som har overtatt, men blir det mer lettantennelig? Jeg tror dessverre det. Noen vil sikkert innvende at dette ikke handler om kjønn, og at det ikke spiller noen rolle om Innovasjon Norge-sjefen er mann eller kvinne. Det kan jo hende, men jeg klarer ikke helt å fri meg fra dette spørsmålet: Hadde det blitt like mye ståhei rundt Traaseth og Innovasjon Norge dersom Anita het Arne? Kanskje Arne var en handlekraftig kar med «baller»?
God helg, Telemark!