Etterbruk av telefonbordet

Litt trendnytt: Mye tyder på at salget av fasttelefon er i ferd med å dabbe av. Dette får også konsekvenser for møbelindustrien. Trolig vil vi se en tilsvarende dalende etterspørsel etter telefonbord, som tidligere var ett av de fineste møblene i ethvert møblert hjem. Telefonen hadde jo et eget bord, med en tilhørende stol. Dessuten var det ofte en hylle der det var plass til en telefonkatalog. Det ble litt forvirring da nyvinningen «Ditt Distrikt» begynte å slåss om oppmerksomheten med den store kloke boka. På baksiden av katalogen sto det for øvrig en meget nyttig melding: «Spør først og grav siden.» Var det planer om å bygge en grøft i hagen, så måtte man først sjekke med øvrigheta om det lå en kabel der.

Fasttelefonen har også andre gode fordeler. Fuglene kan sitte på telefontrådene, i fred for katter og mennesker. Her må det vaere mulig å få en etterbruk, den dagen fasttelefonen flagges helt ut.

Når det gjelder etterbruk av telefonbord, så er undertegnede i full gang med den slags. For man er da såpass langt kommet at man har kuttet ledningen til Televerket. På telefonbordet står det en bolle, av og til med noen mynter i. Nå er jo også mynter blitt gammeldagse, men det blir liksom ikke det samme å la Visa-kortet ligge der. I bollen på telefonbordet er det også plass til et par nøkkelknipper, men det er vel ikke lenge før også fysiske nøkler går av moten, i likhet med nøkkelhull.

Hva skal vi lete etter da, vi som bruker halve livet på å lure på hvor nøklene ligger? For det er slett ikke alltid de er å se i bollen, der jeg har sagt til meg selv at de skal ligge. Noen vil jo aldri høre, ikke engang på egne råd – enda så gammel og vis man stundom føler seg.