Når bilen og pengene ruller

Varden kunne nylig fortelle om Norges mest innbringende fotoboks: Den som står parat til å knipse hastverksbilister rett ved Brattås-tunnelen. Men den er vel snarere det motsatte, altså Norges største utgiftspost. I hvert fall for alle «oss» som måtte punge ut etter å ha blingset på trafikkskiltet.

Penger som betales inn til staten kan jo betraktes på så mange måter. Det er en utgiftspost for dem som betaler, men en melkeku for staten. Men staten er jo oss, altså er det vi som er ei ku. Å betale bøter blir nesten som å bytte penger, Vi betaler til oss selv. Det samme kan nesten sies om kringkastingsavgifta og om bompengene. Alt puttes i vår egen lomme. Man bør vel likevel ikke oppfordre til råkjøring, av så mange grunner. Det er nok ikke sunt for privatøkonomien, uansett hvordan man prøver å vri og vrenge på det.

Noen mener nok at fotbokser på norske landeveier står sleipt plassert. I bunnen av en nedoverbakke, for eksempel. Riktignok står det et stort skilt og forteller hva som er i gjaere. Men det er ikke alltid like lett å oppdage, når man samtidig er opptatt med å høre på reiseradioen eller sjekke mobilen. Det er ikke rart at politiet og Statens vegvesen da plutselig smeller til med en saftig selfie som fort kan komme opp i flere tusen kroner. Heldigvis er det ikke moms på den slags tjenester.

Ikke er bildene i farger heller, har jeg hørt av en kjenning som kjører så fort at han aldri har tid til å vaere hjemme. Ham om det. Han rekker i hvert fall fram og tilbake før det blir mørkt, uansett når det måtte vaere på året. Det er lenge siden jeg har sett ham nå. Kanskje han har begynt å gå, etter påtalemaktas pålegg. I hvert fall har han gått under radaren. Skjønt, det er kanskje nettopp det han ikke har gjort.