Ikke en konsert uten at tilhørerne skravler såpass at det nesten ikke er mulig å få med seg det som skjer på scenen.

Per Arne Rennestraum, journalist

Jeg husker før i tida, den gangen artisten var det viktigste på en konsert. Det er noen år siden nå, men vi må aldri glemme alt det rare som var før landet ble moderne. Sånn som det er blitt nå, har publikum overtatt hegemonien. Ikke en konsert uten at tilhørerne skravler såpass at det nesten ikke er mulig å få med seg det som skjer på scenen. Etterpå kan de klage på at konserten bare varte en time, så de fikk ikke sagt alt de skulle.

Men i det minste kan man si at man har vaert der. Dessuten går det an å legge ut noen sjølbilder, såkalte selfies, på intetnett. Også her havner artisten der han hører hjemme, altså i bakgrunnen. Mange vil nok påstå at de ikke har vaert på konsert, dersom det ikke er blitt lagt ut på fjesboka, og det kan de nok ha rett i. I hvert fall er mye av poenget med å gå på konsert borte når bare de naermeste pårørende får vite det, og ikke de 1500 naere vennene på Facebook. Det blir som å spise middag. Man blir ikke skikkelig mett før det er kringkastet for en kvart verden. Jeg har vaert på konserter der artisten er så frekk at han eller hun hysjer ned publikum. Da er det åpenbart noen som i forbifarten har glemt hvem som er de viktigste. Uten publikum ville det ikke blitt noen konsert. I hvert fall hadde mye av poenget forsvunnet hvis ingen gadd å høre på. Selv om det strengt tatt ikke er noen som hører på sånn som det er blitt i dag heller.

Tross alt er man der for hilse på naboen eller treffe gamle venner. Jeg kunne også skrevet en petit om konsertgjengere som bruker mesteparten av tida på å gå på do eller handle påfyll i baren. Dette er nesten like forstyrrende som artisten, der han står på scenen og gauler.