Aldri mer 22. juli
22. juli minnet vi de 77 som ble drept, og viste støtte de skadde og etterlatte etter det brutale terrorangrepet i Regjeringskvartalet og på Utøya. Vi må aldri glemme dem!
Etter angrepet ga vi et løfte om aldri mer 22. juli. Det løftet må vi holde. Her må vi innrømme at vi inntil nylig har sviktet totalt på ett område. Jeg mener ikke vi har hatt manglende samhold. Rosetog og markeringer har vist styrke og fellesskap. Det er heller ikke manglende tiltak for økt beredskap jeg tenker på når jeg bruker uttrykket «sviktet totalt». Innen beredskap beveger vi oss tross alt i riktig retning, selv om vi skulle gått raskere.
Når jeg sier vi har sviktet totalt, så er det fordi vi aldri tok et oppgjør med den grusomme ideologien og konspirasjonene som forårsaket angrepene. Norge besto den første ideologiske prøven ved at vi skapte samhold og kjaerlighet, men oppgjøret med selve årsaken til terroren druknet.
I stedet for å ta den helt nødvendige kampen mot disse kreftene i det norske samfunnet, så har vi naermest omtalt 22.juli som en naturkatastrofe, et slags tilfeldig uhell forsterket av dårlig beredskap. Mens beredskapen kanskje har blitt bedre, så har hatet og tankegodset til terroristen fått spre seg, og noen ganger til og med blitt forsterket av fremtredende politikere.
Jeg er likevel optimist. Selv om vi inntil nylig har sviktet på denne andre prøven, så er jeg glad for at Norge nå ser ut til å kanskje klare også denne vanskelige oppgaven. Flere og flere har de siste ukene og månedene tatt til motmaele mot den ekstreme ideologien bak 22.juli. Jeg er også stolt av at Stortinget vårt ikke lenger finner seg i at nasjonale ledere nører opp under de samme konspirasjonene som skulle rettferdiggjøre terroren.
Mottoet for byen vår er «sammen om Porsgrunn». Grunnloven for Norge er bygget på fellesskap og likeverd. Vi må stå sammen for lokalsamfunnene våre, for Norge, for hverandre, og stå mot hatet, konspirasjonene og de ekstreme holdningene. Den eneste kuren mot slike krefter er å ta til motmaele, vise åpenhet og å stå sammen. Det skylder vi alle de som ble rammet av terroren i Norge 22. juli 2011.