Også den giftige saken i Brevik har en opplagt konklusjon.

Det er blitt snakket ganske mye om konsekvensutredning i det siste. Dette er et ord som vi ikke hadde visst noe saerlig om hvis ikke noen hadde tenkt at det var lurt å legge gift under føttene på noen tusen mennesker i Brevik. Det er ikke rart at man må bruke noen millioner og vanskelige ord for å finne ut slikt. På samme måte som om staten bør bruke noen millioner på å utrede om det er lurt for barn å leke med iltre isbjørner.

Det er rent generelt for lite konsekvensutredning i samfunnet. Også på privaten. For eksempel vil jeg nå utrede konsekvensen av å spise enda mer ristet brød med ost og skinke. Til det er det nok behov for en kostholdsekspert. Både de økonomiske og helsemessige sidene ved prosjektet må belyses. I tillegg er det vanlig å utrede hvilke konsekvenser det får for omdømmet, i den grad man har et omdømme. Antagelig er svaret gitt: Kjakene vil på lengre sikt bli enda rundere og det er ikke godt for noen, med unntak av dem som lager brødristere eller lever av å selge brød. Også den giftige saken i Brevik har en opplagt konklusjon. Likevel skal det altså utredes. Bare uttrykket «farlig avfall» gjør at noen kan finne på å tenke: Dette er kanskje ikke så lurt. Men for å sitere noen politikere: Et sted skal jo avfallet ligge. Bare ikke i Møre samt Romsdal der Sylvi Listhaug tilfeldigvis kommer fra. Egentlig bør avfallet legges der det er faerrest velgere å hente for den sittende regjering. Så nå kan de ha det så godt, de mange som stemte på Arbeiderpartiet i Brevik ved forrige valg. Her er det likevel knapt nok en Høyre-stemme å fiske, og de blå valgprogrammene er nå mer å anse som farlig avfall i visse kretser rundt Fisketorvet. I hvert fall er det en stund siden de ble sett på som en fornybar ressurs, ifølge en høyst privat konsekvensutredning.