Vi som kikker på egen navle

Jeg leste her om dagen at pressen er den mest navlebeskuende bransjen i Norge. For eksempel er det ingen andre som er så sykelig opptatt av å formidle sin egen fortreffelighet. Men så er det da også få som har en så god grunn til det, må man kunne si.

Det er likevel flere dager siden jeg har sett noen kolleger skue inn i navlen. Og skal man få et skikkelig innblikk i herligheten, må man ta i bruk et speil. Det gjelder å se godt etter. Der inne kan det befinne seg både lo og muligens noen smuler hvis man har spist knekkebrød eller kjeks med bar overkropp. Det siste vil jeg uansett advare mot. Bar overkropp, altså.

I lengden kan vi bli lei av å bedrive navlebeskuing, eller nabelschau som det jo heter på tysk. Det får holde med en halv time om dagen, og det anbefales å få det unnagjort i god tid før middagen. Det er nok ikke alt der inne som er like appetittvekkende, men vi tøffe journalister lar oss ikke stanse av den slags. Navlebeskuing betyr angivelig at man er selvopptatt, men alle kan ha godt av å se seg selv i speilet, enda så nedslående det kan føles av og til. Noen ganger ser vi ikke lenger enn nesa rekker. Det kan i noen tilfeller faktisk vaere ganske langt, uten at vi skal trekke fram noen veldig gode eksempler på det. Det får da vaere grenser for navlebeskuing.

I den grad pressen er navlebeskuende, så er vi i godt selskap. Det er nemlig veldig mange som er opptatt av det vi driver med. Daglig får vi kjeft og muligens også litt ros for det som kokes sammen i spalter og på intetnett. Bare de ikke ber om å få beskue navlen vår, så er dette kun moro.