Kampviljen er på topp
Bak idyllen er det en voldsom kampvilje. Breviks befolkning lar seg ikke trette ut i kampen mot deponiet. Varden har tatt en foreløpig giftfri isby på pulsen.
I fem år har Brevik levd i usikkerhet om deponi. Men innbyggerne holder humøret og kampånden oppe.
Varden har tatt pulsen på den gift-truede småbyen. Amalie Ree tror ikke det blir deponi i gruvene.
Det er en helt vanlig, altså strålende, sommerdag i Brevik. Bak disken i iskiosken står Oda Sofie Johnsen. For øvrig Høyre-politiker med permisjon fra bystyret. Medlem av samme parti hvis toppfolk de siste ukene har bemerket seg med at de ikke kan si noe om deponiet. Nok en kunde skal ha softis med strø, men Oda Sofie er den lokale isdronninga som uten problemer kombinerer lange køer med avisintervju.
Det er en iherdig motstander av deponi som sørger for at turister og brevigianere har is i magen.
– Hvis de tror at taktikken er å la saken drøye ut til vi bli lei, så tar de feil, sier hun bestemt.
Kundene spør ikke bare om mer is. De spør også om deponiet.
– Folk prater om denne saken hele tiden. Også turister. Mange har også satt seg godt inn i saken, sier hun.
Slag i ansiktet
Johnsen er ikke i tvil om at et deponi vil vaere et slag i ansiktet for det lokale naeringslivet. Spesielt turismen vil lide.
– Det er bare å se på Brevik om vinteren kontra Brevik om sommeren. Det er utrolig hvor mye turismen har å si. Nå har det også kommet mange nye, små butikker de siste årene. Skal de ødelegge det?
Oda Sofies iskiosk var i fjor sommer en rundingsbøye for davaerende naeringsminister Monica Maeland, som var på lynturne i Grenland for å snakke med naeringslivet. Oda Sofie var en av dem som ble løftet fram som en ung gründer. Det var slike jenter regjeringa ville legge til rette for, runget det statsrådsaktig utover Fisketorget.
Fasaden sprakk litt da Varden spurte om deponiet, som vi da fikk vite ikke var Maelands bord og at hun derfor ikke skulle snakke om det.
Men det mente Oda Sofie at hun burde.
Idet siste har Maeland fått god konkurranse om ikke å si noe.
– Politikere som kommer til Porsgrunn eller Brevik vil ikke si noe om deponiet. Jeg synes de bør ta den praten, sier is-sjefen.
– Føler dere at dere sitter på pinebenken?
– Jeg blir litt bekymret når de haler ut tida, kanskje fordi de tror at vi skal glemme saken. Men hvis det er taktikken, så nytter ikke det.
På vei ut av iskiosken med den varme stemningen møter vi en hytteturist som ikke vil i avisa med navn.
– Kommer du fra avisa? Varden? Da må du skrive at alle som har hytte her er imot dette.
Det er notert.
Brevik er ingen stor by. Det er bare en liten motbakke opp til der Amalie Ree sitter utenfor bygården som hun og mannen har investert hardt i. Trehuset. Som innflytter fra Vestfold har hun engasjert seg i deponikampen på en litt spesiell måte. Blant hennes mange gjøremål er Brevikskofta som har blitt en slager.
– Jeg ønsker å spre positiv blest rundt Brevik. Det er mitt bidrag i kampen. sier hun.
Stoler fornuften
Hun stoler på at fornuften seirer og at gruvene til Norcem brukes til noe helt annet enn evigvarende lagring av gift.
– Jeg håper de har satt i gang en konsekvensutredning for å finne ut at dette ikke går. At de ikke kan gjennomføre deponiplanene. Da kan regjeringa si nei uten at de taper ansikt.
– Det bør vaere utenkelig å putte gifta under bakken. Et deponi bør vaere synlig, slik at vi kan se det. Midt forslag er at det legges til Dovrefjell, langt fra folk. Til Dovre faller, altså, sier hun smilende.
Selv om deponiplanene er en stor mediesak i Telemark, er den ikke spredd for alle vinder. På Setrebrygga: Søstrene Nereng fra Sandefjord og Mattias Persson fra Stockholm, er på vei ut til hytta i skjaergården. I bakgrunnen ruver Norcems piper og siloer.
– Vi er ikke veldig godt orientert om planene, men bestemora vår har snakket om det. Jeg skjønner godt at folk reagerer. Det er overraskende at noen vil bruke gruvene til dette formålet, sier Cecilie Nereng.
Så hopper også bikkja Kompis om bord. Litt mer ubekymret enn de tobeinte i Brevik.