Lokalmuseets oppgaver

Kommentar til Nanna Løkkas innlegg i museumsdebatten. Tror aldri jeg har følt meg så dum som da jeg leste dette innlegget. Muren mellom meg og innlegget føltes uoverstigelig da det ble henvist til stortingsmelding 49 «Framtidas museum».

Det er kanskje flere enn jeg som ikke har fått med seg den, kan jeg tenke meg. Nå har jeg lest den. Jeg forventet banebrytende ting. Etter flere ganger gjennomlesning, fant jeg kun selvfølgeligheter og ingen revolusjonaere ting.

Det finnes et museum nesten for ethvert område i vår tid, for ikke å snakke om alle verdensarvstedene vi har fått etter hvert. Det er ikke alle disse variantene jeg vil peke på. Det er de små, lokale bygdetun og museer rundt om i hele landet jeg vil rette min oppmerksomhet mot. Hva disse betyr som kulturformidlere for både lokalbefolkningen og de mange turistene fra inn- og utland som oppsøker dem.

Mitt syn på hvorfor man besøker disse stedene baseres ikke på noen vitenskapelig undersøkelse, men kun på følelser og synsing. Til tross f ordet, mener jeg at jeg ikke er så langt fra sannheten. Besøkende vil vite mer om dagliglivet til generasjoner tilbake i tid. Få se mer eller mindre velbevarte/restaurerte hus, innbo, redskaper, klaer etc , slik at bildet man har fra før, kan b limer komplett. Autentiske hus og gjenstanders o mikke forstyrres av noe fra vår egen tid. Da er det viktig med halm i senga og ikke en paradismadrass.

I saerdeleshet er etterkommere av utvandrerne til Amerika interessert i dette. Om de ikke kan gjenfinne selve stedet forfedrene bodde på, kan de ofte få oppleve tilnaermelsesvis det samme på disse museene. Dette er kultur og ikke bonderomantikk, om noen skulle mene det.

Alt tyder på at deres liv, hvor vanskelig det enn må ha vaert, også var preget av dyktige fagfolk på mange områder. Bl.a. er Tinn kjent for sine usedvanlig dyktige smeder, treskjaerere og rosemalere. På spinnesiden gjorde kvinnene seg bemerket ved sine flotte broderier – rosesøm, sydd på frihånd - som de prydet klaerne med. De eldste broderiene er dokumentert fra 1815 og er godt bevart. En kan spørre seg hvordan og hvorfor tok de seg tid til dette?

Behovet for å bruke sine kreative evner har alltid preget menneskeheten – også under trange og vanskelige kår. Min beundring blir ikke mindre når jeg tenker på hvilke forhold de arbeidet under, siden dette mest sannsynlig var vintersysler på lange, kalde og mørke kvelder. Tenk på hvilke lyskilder de hadde. Vi har flombelysning til sammenligning.

Røtter er viktig. Det viser den store interessen for slektsgranskning. Men hva sier et stamtre fylt med navn uten å få med personenes liv. Hvordan var deres hverdag og fest, sorg og glede. Det er her de små, men viktige museene bør, og skal gjøre sin innsats som kulturformidlere. For at det skal kunne skje, må de vaere åpne for publikum. I alle fall mer enn det Tinn museum kan vise til i år.6–seks–dageriløpetav sommerenharmansattavtil dette viktige kulturarbeidet.

Dette handler ikke om thaibunader, kåring av landets vakreste…, reklame for en produsent av utstillingsvarer o.l. Kontroversielle tiltak/ forsøk som Løkka tar til orde for,kannoklaseggjøre,men da på institusjoner av en helt annen karakter og med helt andre ressurser enn det bygdetun/lokale små museer har til rådighet, og om jeg skal tillate meg å si, så virker det noe krampaktig det hele.

Hvordan var deres hverdag og fest, sorg og glede. Det er her de små, men viktige museene bør, og skal g jøre sin innsats som kulturformidlere.

Min mening er den samme i dag som før Løkkas innlegg. Nyproduserte produkter bør ikke forekomme i utstillingene i bygdetun/små lokale museer. Likegyldig om det er bunader eller paradismadrasser.

Apropos. Hvordan må Runar Lia føle seg etter Løkkas innlegg? Gjorde han feil da han «lasegflat»ogsadethansa? Det lurer jeg virkelig på. Jeg ville følt det som å bli dolket i ryggen av mine egne, men dem om det. Det får bli en sak i de indre gemakker.