Greit å være sur på tur
Det finnes ingen grunn til ikke å få noe godt ut av en løpetur i min verden.
IJeg heter Siw, 48 år, og en ihuga løper. Jeg løper mye. Minst 15 km hver eneste dag, sommer som vinter, hverdag og helg. Jeg løper på mølle, i skogen, på grusvei og asfalt, alene og på arrangerte løp. I Norge og i utlandet. Når man driver på sånn sier det seg selv at jeg møter mange andre løpere og jeg finner stor glede og motivasjon i å delta på forskjellige løpeforum på nett. På slike fora deler vi gleder og utfordringer, tips og råd, og i og med at vi (de fleste av oss) ikke er med for å bli verdensmestere, så heier vi på hverandre. Det er fint.
Men når mange som driver med det samme samles på slike fora har det av og til en litt lei tendens til å oppstå sterke meninger. Da gjerne på andres vegne og meningene er nesten alltid veldig bastante og uten sjatteringer. Et eksempel som er i tiden handler om det å smile når man møter andre på løpetur (eller fjelltur). De aller fleste har overraskende sterke meninger om tema. De mener det er en selvfølge å smile til alle de møter på løpetur, og de mener like sterkt at det er en selvfølge at andre skal smile tilbake. De blir sure fordi de møter andre på veien som de oppfatter som sure i mimikken. Det ødelegger visst både turen og dagen, ja det er nesten så disse ikke-smilerne gir løpeaktiviteten et dårlig rykte og potensielt kan sette løpere generelt i et dårlig lys. Løpere skal jo være positive, sunne, glade og tannsmilende vesener? Eller er det lov å tenke annerledes? Er det ditt ansvar å løfte min dag med et smil uansett om du føler for deg eller ei? Det er spørsmålet jeg drister meg til å stille.
La meg forklare: løping er mer enn en hyggelig fysisk aktivitet. Løping kan også være terapi på dager der lyden av fuglekvitter ikke er nok til å lage en god start på dagen. Menneskers liv går i faser og epoker. Det går opp og det går ned. Noen epoker er enkle å leve i andre oppleves nesten umulig å komme igjennom. Skilsmisser, død, sykdom, tap, savn, ulykker for å nevne noe. Ingen av oss har fripass. For mange er det å kunne ta på seg joggeskoene å løpe, slite seg ut, terapeutisk. Ja, for enkelte er det ene som gjør at de føler de klarer holde hodet over vannet. Når svetten renner ut, renner lykkehormonene inn. Og selv om løpingen i seg selv selvsagt ikke gjør noe med det aktuelle problemet eller situasjonen du står ovenfor, så hjelper det på innstilling, energinivå og livskraft.
Så derfor, med alt dette i bakhodet, om livskriser, livssmerter, livstraumer eller du bare føler deg litt livstrøtt og tom, synes jeg ikke du skal føle deg programforpliktet til å klistresmile til de du møter på turen.
Til løper 1. Min oppfordring, tvert i mot, er at du skal løpe med akkurat det humøret og med et fjes som viser akkurat på en prikk det som romsterer på innsiden. Hvorfor forestille seg? Jeg vet at om du ikke smiler når vi passerer hverandre, så kan det være at du akkurat da løper ut sinne, frustra- sjon, angst fordi du tror du skal dø, angst fordi du vet du skal dø, savn etter en kjær som lever, savn etter en kjær som er død, depresjon, generell angst for alt og alle, fortvilelse fordi du har mistet jobben, frustrasjon over økonomi i fritt fall eller bare irritasjon over baksmell på skatten. Hvem vet hva som rører seg på innsida di. Jeg har ingen forutsetning for å vite noe av dette. Jeg har knapt oversikt over mitt eget indre. Men det jeg vet ganske så sikkert er at om du ikke smiler, så er det ikke fordi du ønsker gjøre min dag dårligere. Du kjenner meg ikke, så det tviler jeg på. Jeg ønsker ikke bruke din potensielle elendighet i mot deg, men jeg tillater meg å smile til deg likevel. Hvis jeg har smil på innsiden å dele ut.
Til løper 2. Min oppfordring: Er du på et godt sted i livet, virker livet forutsigbart og trygt, eller har du noe fint og spennende å se frem mot, er dagene uten skarpe tagger, kjenner du at det er godt å være deg (eller i det minste ikke forfordelig), virker kroppen godt, har du fravær av vondter, Siw B. Nicolaisen er stemmene i hodet snille med deg? Da er det helt på sin plass at du deler av deg med oppmuntrende smil, både til de som smiler tilbake og til de som ikke har flere smil igjen i smilelageret og som må vente til ny forsyning kommer.
For vi kan ikke ta oss selv så høytidelig at vi kan løpe rundt å forvente at andre medløpere skal kjenne for å alltid smile til oss bare fordi akkurat vi passerer dem på skogsveien. Smiler de ikke, men løper rundt med innoverblikk og lukkede ører, så kan det hende de har viktigere ting å tenke på enn oss?
Hovedpoenget mitt er som overskriften sier: Det ER lov å være sur på tur. Og det er ikke bare lov, det er din rett. Løp med den sinntilstanden du er i når du våkner. Er dagen svart, løp det ut! Løping er ikke bare for folk i godt humør og med livet i balanse. Men på de gode dagene, når det oppleves helt naturlig å sende smil, da er jeg glad for å være mottaker.