Hvem snakker usant?
For hver måned som går blir man mer og mer frustrert og bekymret over utviklingen av regjeringens prestisjeprosjekt; – reformen med det fullstendige misvisende navnet Naerpolitireformen.
Iaviser landet rundt står det jevnlig på trykk innlegg som i klartekst avarer mot at reformen på flere områder allerede befinner seg langt inne på et sidespor. Men dessverre synes få sentrale politikere og politisjefer å ha evnen, viljen og ikke minst motet til å uttale offentlig at nok er nok, og at reformen må bremses eller stoppes før skaden den vil påføre det norske samfunnet blir enda større. Her ramser jeg opp 10 dystre sannheter knyttet til reformen:
▶ Altfor mange lensmannskontorer og politistasjoner er allerede lagt ned.
▶ Pengene strekker ikke til for å ansette flere tjenestemenn i politidistriktene, og flere av distriktene går i dag på sparebluss.
▶ Hopetall av anmeldelser og straffbare forhold blir henlagt av kapasitetshensyn.
▶ Flere og flere politiansatte blir bundet opp i innesittende arbeidsoppgaver. Det har gått på bekostning av den operative, uniformerte styrken ute i gatene.
▶ Politiet gjør seg mer og mer utilgjengelig for publikum, med stengte dører og altfor lang ventetid når man prøver å ringe.
▶ Man må bestille time både for å få nytt pass og for å inngi en anmeldelse av kurant art. For få år siden fikk man gjort dette på sparket.
▶ Det svulstige løftet med såkalt politikontakt i hver kommune som har mistet sitt lensmannskontor, ser allerede ut til å smuldre hen. Hvem skal drive forebyggende arbeid overfor barn og unge i de kommunene som har mistet sitt lensmannskontor, når ingen politiansatt lenger er bosatt i kommunen og kjenner miljøet ut og inn?
▶ Kommunene ble lovet deltakelse i et såkalt Politiråd. Hvor effektivt dette rådet er blitt skulle jeg gjerne likt å vite.
▶ Motivasjonen hos mange politiansatte krymper, mens arbeidsmengden øker.
▶ Og ikke minst; det blir ikke flere uniformerte politipatruljer å se rundt om i landet ved å kalle omorganiseringen en Naerpolitireform, og i hvert fall ikke i utkantkommuner, bygder og grisgrendte strøk.
Til tross for røde varsellamper og entydige og klare faresignaler, så uttaler og skriver både justisministeren og hans statssekretaer, politidirektøren og flere politimestere offentlig at reformen er på skinner, og at den kritikken som har fremkommet har liten rot i virkeligheten. At politidirektør Humlegård åpenbart har valgt å gå i spann med og har hengt seg på bjellekua justisministeren, er ikke annet enn en gedigen stor skuffelse. Jeg hadde forventet langt hardere lut og aerligere tale fra Humlegårds side, han som selv var en hyggelig og dyktig fotsoldat og kollega ved politistasjonen i Porsgrunn på 1980-tallet.
Det samme kan sies om flere politimestere og toppsjefer i Politidirektoratet, som synes å vaere mest opptatt av å tekkes de høye herrer enn å slå neven i bordet og gi beskjed om at mye må gjøres for å få reformen penset inn på rett spor. Enda mer bekymringsfullt blir det når uttalelsene fra Politiets Fellesforbund (PF) og tallrike tillitsvalgte rundt om i de 12 politidistriktene blir bagatellisert og åpenbart ikke tatt tilstrekkelig på alvor. Derfor spør jeg hvem snakker usant av justisministeren, politidirektøren, politimesterne, Politiets Fellesforbund eller de tillitsvalgte
Foreningen Merpoliti (Telemark, 2012-2017) deltok aktivt i den offentlige debatten om Naerpolitireformen, og foreningen hadde på trykk i lokalavisene 87 innlegg om reformen. Og vi advarte klart og tydelig at reformen ikke ville bli så vellykket som regjeringen og politidirektøren høytidelig lovet og garanterte. I dag, få år etter at reformen ble vedtatt, ser vi hvilken vei høna sparker. Både Danmark og Sverige har vaert gjennom tilsvarende reformer, og politiforbundene i de to landene angrer i dag bittert på at de hengte seg på.
Avslutningsvis kommer jeg ikke utenom skuffelsen når jeg ser politimestere og politisjefer som i det offentlige rom logrer og innynder seg til de grader når justisministeren eller politidirektøren er tilstede. Her er det tydeligvis for enhver pris om å gjøre å holde kritikken for seg selv, og heller fremstå som en lojal, lydig, taus og nikkende lakei. Så får det heller gå som det går med alle de tusener av ansatte som jobber og sliter i et miljø som blir tøffere og tøffere, og der hverdagen krever mer og mer av den enkelte.
Måtte Stortinget og regjeringen snarest ta tak i Naerpolitireformen før den permanent blir fastlåst og vaerende inne på et øde sidespor.