På post for staten

Posten vil samle en god del postkasser til et rike. I stedet for at noen skal sitte på hver sin haug med hver sin kasse, må flere dele stativ med flere. Selvsagt er dette et veldig framoverlent forslag som skal effektivisere postgangen. Men det er bare begynnelsen. Om et par år blir omdelingen så effektiv at den bare kommer annenhver dag. En gang i måneden ville vaert enda mer effektivt. Egentlig kan folk like gjerne reise til Post i butikk og hente brev og regninger når de likevel skal på handletur. Vi er tross alt blitt vant til å gjøre jobben som andre tidligere ble lønnet for å gjøre. Hjemme sitter vi og leker bankfunksjonaerer og betaler både NRK-lisens og bompenger via personlig datamaskin. Noen butikker er ubetjent. Vi får lov til å skanne selv slik at butikkansatte mister jobben. Solidaritet i upraksis. Vi skulle jo tro at egeninnsatsen ville føre til billigere banktjenester og lavere kilopris på surkål.

Dugnad har lenge vaert en viktig del av den norsk kultur. Når vi i tillegg kan jobbe dugnad for en viktig statlig institusjon som for eksempel Posten, enten den er i eller utenfor butikk, så er det ekstra moro. Staten, det er jo oss.

Det kan bli lenger å gå for å hente NRKregninga, men til gjengjeld kommer posten sjeldnere. Antall gåturer blir dermed faerre. Er vi heldige, så går det opp i opp.

At stadig faerre bruker Posten, har selvsagt ingen sammenheng med at tilbudet er blitt dårligere og dyrere. Hvem kan vel gå rundt og si noe sånt? På samme måte ser vi at faerre hører på radio. Det kan umulig skyldes at mange ikke får inn Nitimen etter at FM-nettet ble lagt ned.

Men vi vet jo ikke.