Bønder, journalister og bondeanger

Det har vaert harde tak for bøndene denne sommeren, men det er ingen grunn til å angre på at man har blitt bonde, såkalt bondeanger. For etter sol kommer som kjent regn og annet godt vaer.

Uttrykket bondeanger er litt underlig. For det er urimelig at akkurat det mest jordnaere yrket blir knyttet til folk som har bedrevet litt spetakkel, tøys og vås for så å våkne opp til en angstfull tilvaerelse dagen derpå. Egentlig er det børshaiene som burde vaert belemret med den slags ut- trykk, etter at de dagen i forveien har investert en milliard i ørretoppdrett i Sahara. Dette ville vaert dagen for å finne seg en ny yrkeskarriere før børsangeren tar helt overhånd. Ellers er man mildt sagt forbauset over at ikke journalistanger er mer utbredd som uttrykk. Det er nemlig veldig ofte man angrer på ting som er hostet opp og spredd utover spalte etter spalte. Når avisa går i trykken er det for seint å trykke på angreknappen. Det nytter ikke engang å komme med gloser som er langt utenfor den kristne formålsparagraf. Det nytter for øvrig aldri. Det blir som han, hvem nå det kan ha vaert, som sendte kort fra Syden til en dame han var meget begeistret for. Dagen etter skrev han et nytt kort der det som sto i det forrige ble beklaget på det sterkeste. Det var visstnok såpass ille at dersom han hadde vaert en statsråd, ville han gått av på dagen. Eller i det minste etter en uke med seigpining og bortforklaringer.

Det meste kan som kjent bortforklares, ofte med tilbakevirkende kraft. Det beste er nok å oppføre seg sånn at man slipper å angre. Ta for eksempel ikke med deg telefonen (gjelder ikke fasttelefon!) til regimer som man ikke ønsker å sammenlikne seg med. I den grad det er relevant å sammenlikne seg med et regime i det hele tatt.