Prinsipielle sider i regionen

Siden det aldri blir enighet mellom Åge Eriksen, hans likesinnede og meg om fakta og fenomener i det urolige Midtøsten, kunne det kanskje vaere en tanke å vri den uforsonlige meningsutvekslingen til mer prinsipielle sider ved den drapsutsatte og urolige regionen.

Iblant kan det vaere fornuftig stanse opp litt, analysere, sette lys på tilsynelatende uløselige dilemmaer, for å skape utsyn over hvilke verdier og holdninger vi synes er verd å bevare og styrke.

Jeg kunne begynne med å spørre om hvor Israel-hetserne ville dra hvis oppgaven var å studere og eventuelt la seg inspirere av fagbevegelser i Midt-Østen, ja, forske i demokratiske institusjoner på alle plan. Ingen ville sette kursen mot landene som omgir Israel, med mindre de var drevet av en ubendig trang etter å granske arabiske fengsler fra innsiden.

Fagorganisering, politisk debatt, tale- og pressefrihet er utelukket i diktatur- og terrorstatene rundt Israel. Bare her finnes usensurerte medier, åpen og fri debatt som kjennetegner land uten terror, tvang og ensretting.

Fengsling, tortur og sågar likvidering venter enhver opponent i den arabiske sfaere. Burde ikke dét vaere en viktigere oppgave for Åge Eriksen og hans drabanter - å prøve å sette en stopper for slike grusomheter, enn å angripe landet som er nøyaktig like demokratisk som Norge?

Nazismen og dens skrekkfylte jødeutryddelse forsvant for 73 år siden. Men dessverre lever det uforsonlige jødehatet videre under beslektede former. Nynazismen løfter hodet i mange land, eksempelvis i Sverige, der ekstreme bevegelser langt ute på høyresiden priser målet om å desimere jødene og eliminere Israel. Å heve høyrearmen til nazi-hilsen er akseptert, og hylling av nazi-regalier er god tone. Jeg sier ikke at slike forskrudde holdninger preger også våre hjemlige jøde- og Israel-motstandere, men tendensen peker i samme retning.

Israel glemmer naturligvis ikke, det bør heller ikke vi, at Hitler-Tyskland og muhammedanske land fant hverandre i gjensidig hat og mål om å drepe jøder hvor de måtte finnes. Med tyske våpen og utstyr ble det dannet muslimske haeravdelinger som nådeløst forfulgte jødiske bosettinger. Israel fantes ikke den gang, for ellers ville selvfølgelig landet blitt utradert.

Hitler var ingen muslimfan, men i sitt uutslettelige jødehat fant han en nyttig medspiller. Arabisk jødehat er like sterkt og levende fortsatt. Det går knapt én uke uten at diktaturlandene gjentar sin høyeste prioritet, å utrydde Israel én gang for alle.

Etter statsdannelsen for sytti år siden ønsket Israel et godt og tillitsfullt forhold til sine arabiske naboer. De var velkommen til å bosette seg og arbeide her, og delta som fullverdige medlemmer av nasjonen. I stedet måtte de forsvare seg mot stadig nye angrep over åpne grenser. Araberne benyttet dessuten den lettvinte adgangen til å sette i verk mengder av selvmordsangrep, rettet mot familiesammenkomster som dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse.

I et forsøk på å få kontroll, opprettet man den utskjelte muren, som dempet det arabiske drapsomfanget betydelig. Men rakettangrepene er verre å få has på. Nylig traff en rakett fra Gazastripen en liten jødisk landsby, en av de tusener som årlig rammer israelsk territorium. Israelske varsler om gjengjeldelse skremmer ikke blodtørstige arabere. De unnslår seg ikke for å plassere rakettbatteriene i skoler, barnehjem og sykehus, og hisser opp verdensopinionen når sivile liv stryker med i israelske straffetiltak.

Araberne har mye mer kynisk holdning til menneskeliv enn israelsk og vestlig kultur, unntatt nazigalskapen. De dreper hverandre i hopetall, når shia- og sunnimuslimer stadig tørner sammen i dødelige massakrer fordi de er uenige om arverekkefølgen etter Mohammeds død for femten hundre år siden. Arabernes manglende respekt for menneskeliv gjelder også egne barn. De forfølges og drepes om de ikke adlyder foreldrene til punkt og prikke, spesielt i valg av kjaereste og livsledsager. Slik råskap skjer i arabiske miljøer også i Norge.

Denne opplistingen av noen momenter jeg i min optimisme håper kan få rabiate jødeog Israel-motstandere til å moderere ekstreme standpunkter, har neppe saerlig virkning i en tid med legio muligheter til å drive sofistikert hjernevasking. Derfor må jeg bare resignert medgi at forsøket nok ender forgjeves.

Trond Andersen