Vår gale verden

Helt siden 1945 har USAs politikk vaert at forsvar og utvidelse av demokrati i verden er i USAs interesse. Påstand. (Les Trumandoktrinen og Marshallplanen, som imidlertid kan tolkes forskjellig.)

ISIL ble dannet etter Irakkrigen. Før det var de bare en liten ubetydelig gruppe. Hovedårsaken til invasjonen i Irak var oljeressursene og måten Saddam Hussein oppførte seg i forhold til dette. Når økonomisk makt i storpolitikken alltid er målet, legges grunnlaget for ekstremisme.

Det USA og NATO gjorde har blitt en trussel mot USA og den vestlige verden, og har ført til radikalisme og antivestlige holdninger som igjen har ført til en nyliberalistisk populisme og tankegang i Europa.

Det har dermed bidratt til en potensiell trussel mot demokratiet og ført til at retorikken blant konservative og liberale har kommet inn i det sporet om at noen spørsmål er for riktige eller for vanskelige til å avgjøres av vanlige velgere. Det samme har skjedd i USA etter Trumps valgseier.

Min påstand blir da at dersom valget står mellom et ekte demokrati og et demokrati med nyliberalistisk tankegang, velger stadig flere det siste. Konklusjonen må da bli at demokratiseringstanken må foregå på riktige premisser. Det er nå en gang sånn da at dersom vi hører en ting mange nok ganger om hva som er politisk korrekt, tror de fleste til slutt på det som de flokkdyr vi er. Nyliberale «demokrater» vil gi store utfordringer framover, da den udemokratiske liberalismens inntog har ført til en sterk voksende populisme og egoisme. Alle demokratisk valgte politikere har i flere tiår stått i spissen for å overlate vesentlig økonomisk og finansiell makt til institusjoner som ikke er underlagt demokratisk styring.

Sett fra mitt ståsted må vi derfor kjempe mot det nyliberalistiske «demokratiet». Vi trenger demokrati som er til for folk flest. All verdens ondskap er kobla til nyliberalismens ideologi og USAs rolle i verdenspolitikken. Slik politikk vil aldri skape fred, snarere tvert imot. Det er derfor fristende å si, litt klønete kanskje, at det er uforståelig at så mange mister bevisstheten uten at man merker noen forskjell! Alt dette må det manes til kamp mot. Når kommer opprøret i Europa, tenker jeg. Er nok ikke alene om å tenke i de baner.

Apropos overstående. Hva med konflikten Israel/Palestina/Gaza/Vestbredden? På tross av at 137 av FNs 193 medlemsland nå har anerkjent Palestina som egen stat, hvilke utgjør 80 prosent av verdens befolkning, gjøres det ingen ting. Israel er dømt for brudd på menneskeret- tighetene av FN. Her gjøres det heller ingen ting. Palestinere har like mye rett til sin egen stat som israelere.

Vil også understreke det faktum at Israel har rett til å leve i fred side om side med sine naboer. Alt dette blokkeres av USA, noe landet har gjort helt siden 1950-tallet sammen med resten av verdens nasjoner. Nyliberalistismens inntog har forverret det hele så lenge Europas regjeringer også gir blaffen ved å stå på USAs side og vår regjering støtter USA og Israel til dommedag, om så måtte vaere. Deres lojale tåkesyn velger å opprettholde sitt såkalte «samarbeidsforhold» til å bidra til internasjonal fred og sikkerhet med sine «demokratiske» venner.

Dersom alt dette ikke er en sikkerhetsrisiko, er det kanskje ikke så klønete sagt likevel da at det kan vaere litt hold i påstanden om at mange har mista bevisstheten. Debatten om konflikten i Midt-Østen blir heller aldri edruelig så lenge man siterer til Bibelen. Det påstås at de som er mot Israels «politikk» er jødehatere. Tullprat. Ingen hater Israel og menneskene der, det er Israels ledere og USA som er problemet.

Når økonomisk makt i storpolitikken alltid er målet, legges grunnlaget for ekstremisme.

Derfor spør jeg om vi lever i en verden som er fullstendig gal og uten nestekjaerlighet for hverandre? Er ikke alle mennesker like mye verd? Det virker ikke sånn når man hører og leser hva enkelte sier og skriver.

Arild Haugen